det vil si: praise you for å løfte denne regnværstunge tirsdagen med veggdyrangst (jeg har et rødt bitt/merke/stikk på låret, men det klør ikke, og jeg drømte om veggdyr i natt, de kravla ut av veska mi mens jeg satt inne i en kinosal, så jeg håper det er snakk om et anfall av post-traumatisk veggdyrsyndrom)
flere nittitallsklassikere på Pitchfork. du veit, it’s that time of the century.
nå har det vært for mange bilder her, for mye egokjør, jeg pakker tjuefemårskrisa vekk, sier vi, og går i steder løs på å pakke sekken til tromsøbonanza om noen dager, et par, jeg drar nordover på onsdag og skal være frivillig igjen, Døgnvill denne gangen, jeg hadde ikke tenkt å dra på Døgnvill, men noen sa at The Prodigy (som jeg egentlig alltid bare har kalt Prodigy, og det høres unektelig mye bedre ut enn med The foran så jeg vet ikke helt hvorfor jeg plutselig skulle skrive The nå, kanskje for å vise litt popkulturell kunnskap, je ne sais pas) skulle spille, og jeg sa GETOUTTAHERE, bare på norsk, SERIØST kanskje, mens jeg måpa litt og muligens slo han litt i arma, du veit, på den der måten som hører til GETOUTTAHERE eller SERIØST, og så tenkte jeg at jeg kanskje måtte dra likevel, melde meg som frivillig, pull some strings med kjentfolk og fikse meg inn, og det funka visst, så nå skal jeg til Tromsø og Døgnvill og se The Prodigy som jeg fra nå av går tilbake til å kalle bare Prodigy, og det er ganske nice, jeg liker Tromsø, selv om jeg ikke kommer til å rekke å gjøre noenting denne gangen, eller, ikke sånne ting som å gå innom biblioteket og bla i Nordlys og le av dagens dikt (det er alltid høydepunktet, her om dagen var det et dikt der som var et faktisk dikt, sånn halveis ok, med rim og alt, og jeg leste det og blei skuffa, for det var ingenting å le av) og sitte litt oppe i de røde stolene å se utover byen mens det skjømmes, skjønt det hadde ikke gått uansett for det skjømmes for seint nå til at man kan sitte på et offentlig bibliotek
men kanskje klarer jeg en tur til Tromsdalstinden, opp med Fjellheisen, endelig?
en kaffe fra Kaffebønna, en tur innom Circa, Verdensteateret, what else is new?
jeg reiser nordover om noen dager, på halvveis impuls. jeg tror det blir ganske fint. det er Tromsø, vet du. vi har vært venner ganske lenge.
nå er jeg tjuefem
hvem skulle trodd det
vel. her er jeg riktignok bare tjuefire. men noen uker liksom, så mye kan vel ikke skje.
vurderer å bli avholds. jeg har mine grunner. kan ikke gå rundt å være femogtjue og bli fjortisfull hver gang jeg har bursdag, eller blir påspandert/skjenka (av bartendere på jobb til og med) eller får et par-tre-fire bonger i handa liksom. bonger. for et påfunn! ingen i verden blir så glad for å få en bong man kan bytte inn i vin og/eller øl som nordmenn. puts a major league happy on our face, foråsiresånn.
og du kunne godt gratulert meg med dagen. og du og. til og med du. vi er jo venner på face, liksom. nå holder jeg kjeften. jeg er ikke bitter, bare bakfull. og lakonisk.
seinaugust kommer med stabilt høytrykk, det er sånn det bruker å være, jeg har sagt det før, jeg sier det igjen, skolen starter og skyene drar sin vei og lar sola fra tidlig til seint, vi passer på å ha ekstra klær med i veska i tilfelle det blir kjølig, og det blir det som regel, åtte grader på kvelden; du kan ikke ha solskinn og varme hele dagen vettu, åpen himmel holder ikke på varmen, that’s just the way it is
kan ikke lenger gå kveldstur klokka ti og ta bilder som ser ut som midt på lyse dagen
men det er litt greit, det er litt fint, det blir høst og dagene er ikke lenger endesløse, istedet glir de over i natt, det blir mørkt, livet roer seg litt ned, hei, det dør jo faktisk, eller forbereder seg på å gå i dvale, kanskje er det samme greia, leve, dvale, dø, vi er nå her, enn så lenge
(avventer kvartlivskrisa. ser hva som skjer)
ingenting er som nord og sol og høstfarger, og der var sommeren over, nettopp, høstfarger, jeg har sett at trærne begynner å tape seg nå, de forbereder seg, drar klorofyllet inn i stammen, ned i røttene, tar vare på næringen til neste år, og jeg kan gå med skjerf tulla rundt halsen med god samvittighet, for det er kanskje sol ute, man skal likevel passe seg for høstlufta (og vårlufta, når den tid kommer), den er skarp og kjøligere enn den ser ut til, og hadde det bare vært skikkelig varmt i sommer kunne jeg ha sagt at det er så deilig med høstlufta, å endelig kunne tenke klart, som om den rensker opp i hodet ditt, og den gjør jo det, men det er bare det at det ikke var så mye hetesurr å renske opp i, det er sånn det er når det knapt har vært en sommerdag over femten grader (har det det? jeg husker ikke).
men jeg liker høsten, fremdeles er det min favoritt, om det er min sans for det makabre eller bare følelsen av at året starter på nytt og at man har blitt eldre eller at jeg er et høstbarn, født når august står på nippet til å bli september, se det vet jeg ikke. at jeg har bursdag snart er i alle fall ikk et pluss for høsten i år. tipper det er stadig mindre pluss å ha bursdag generelt. det er styr, og man blir eldre, og tida går fortere og fortere og man må ordne ting sjøl, rydde og bake kake og planlegge fest etc.
ET CETERA
i helga var jeg på/i BAKgården.
det var fest. festival, marked, topp stemning, fint vær. jeg drakk gin tonic fra boks, klemte på folk, snakka alt for mye.
nå er jeg gjennomsliten.
legger jeg meg på sofaen kjenner jeg det dunker i beina. øynene mine er tørre. stemmen min raspete. kamerabatteriet fritt for strøm. men sola skinner (såklart, ferien er over og kidsa har begynt på skolen igjen. same procedure as every year), og jeg har fri.
og om jeg vil kan jeg dra til byen og ta en kaffe og ta med laptopen og leke skribent, for nå er det en hel uke til søndag og alt er stengt, unntatt den kafeen som viser fotball på storskjerm.
forbereder meg mentalt på å være testkanin på rommet mitt. kryss fingrene for at blodbuffeeten (meg) ikke får noen gjester (veggdyr). ait.
St. Thomas – Come My Way (fordi jeg ikke fant Cornerman i bra kvalitet, og fordi det er bedre å være litt glad enn litt trist)
tingene som ikke er 
