this makes me wanna get in a car and just drive and drive and drive. only i don’t have a car. and i can’t drive.

by vaarloek

det er midt på natta nå, det er mørkt ute, lyst inne

jeg er fremdeles forvist til å tilbringe natta på sofaen, nede i stua, og jeg liker det ikke, det er ikke et rom, det er som å sove åpent og utrygt, man skal ikke sove på sofaen i ei stor stue når det er natt, men rommene jeg har sovet på de siste to ukene har veggdyr, eller har hatt veggdyr, hvem vet hvor de er nå, jeg vet bare at jeg holder meg unna inntil videre, har nok bitt å forsøke og unngå og klø på

og det er høst ute nå, midt i august, sjøl om det føles som det nettopp var lyst hele natta, aldri mørkt, bare lys lys lys, solstråler på fjellene, et rødlig skjær fra klokka tolv til tre, så oransje, lysere, gult; før dagen kom

og det er så rart, alt jeg ikke fikk gjort i sommer, det synker inn nå, en måned går så fort nå, ikke sånn som før, da sommeren var evig, om så bare for en dag, den dagen det var fint vær, den varte evig, du kunne gjøre alt på den dagen

nå rekker du knapt å trekke pusten

alt eskalerer. det er ikke nytt.

jeg hører på Laura Veirs, jeg hører july flame fiery kite will-o-the-wisp lead me through the night og det er som å være alle aldre samtidig, alle aldre jeg har tilbrakt her, alle høstkveldene; ser oss sykle i mørket på Bjarkøy, alt som lyser er frontlyktene på syklene våre, min var rosa og hadde en grønn og en rød for høyre og venstre, eller omvendt, vi er åtte år, kanskje ni, tar syklene med på høsttur

eller jeg er søtten, går oppover grusveien her og kjenner at noe mangler, venter på at noe skal skje, sparker småstein bortover, eller oppover

og det er vind. det er høst. noen ganger er det storm. jeg gjemmer meg inne, tenner lys, drikker kakao, ser speilbildet mitt i kjøkkenvinduet, ser den ene lykta mellom husene våre lyse blafrende i vinden