sånn som før, da vi hadde langt hår

av vaarloek

jeg skulle ønske dere var her så vi kunne kledd på oss et par lette ullgensere og gått ut langs veiene, opp grusveien, rundt svingen, over brua der jeg en gang møtte på noen lokale junkies, han ene var han som gikk rundt i slengbukser med blomster på, det var nittitallet og jeg sto alene der oppe med venninna mi sin lille hund, og de kom mot meg, var sikkert høye, han tok godteriet fra meg (et rør med salmiakkpulver, et rødt plastlokk), helte det i pelsen til hunden, løfta ham opp og holdt ham over rekkverket, jeg var ni år gammel og livredd, sa «slutt», prøvde å ikke vise redselen min, og ei av jentene, blond, kledd i svart (var det et kort skjørt, en svart skinnjakke?) ba ham slutte, ba ham la meg og hunden være i fred

og venninna mi var under brua heile tia, vi hadde sett noe der nede og hun skulle se hva det var, så jeg passa på hunden, den lille hunden som la hodet på skakke når han titta på deg, jeg passer på og nå henger han utfor rekkverket, over bilene som kjører, et par narkohender under magen hans og det er alt som holder ham

hver gang jeg går over den brua tenker jeg på det

måneder etterpå, år, alene, sammen med andre, det er alltid det jeg tenker på, at jeg står i hjørnet omringa av tenåringer, høye, sløve i stemmene, at jeg står i hjørnet og ikke kommer meg ut og ser hunden bli holdt over rekkverket før han slutter, lar oss være i fred, setter hunden ned, og de går endelig, fortsetter ned fra brua og jeg drar hunden inntil meg, legger hendene rundt den, så sint og redd at jeg skalv

noen ganger forteller jeg om det, når vi går over brua og ned mot brygga

vi sitter på treplankene, jeg blåser mot røyken fra sigarettene deres

Reklame