vi er her igjen

av vaarloek

ingenting er som nord og sol og høstfarger, og der var sommeren over, nettopp, høstfarger, jeg har sett at trærne begynner å tape seg nå, de forbereder seg, drar klorofyllet inn i stammen, ned i røttene, tar vare på næringen til neste år, og jeg kan gå  med skjerf tulla rundt halsen med god samvittighet, for det er kanskje sol ute, man skal likevel passe seg for høstlufta (og vårlufta, når den tid kommer), den er skarp og kjøligere enn den ser ut til, og hadde det bare vært skikkelig varmt i sommer kunne jeg ha sagt at det er så deilig med høstlufta, å endelig kunne tenke klart, som om den rensker opp i hodet ditt, og den gjør jo det, men det er bare det at det ikke var så mye hetesurr å renske opp i, det er sånn det er når det knapt har vært en sommerdag over femten grader (har det det? jeg husker ikke).

men jeg liker høsten, fremdeles er det min favoritt, om det er min sans for det makabre eller bare følelsen av at året starter på nytt og at man har blitt eldre eller at jeg er et høstbarn, født når august står på nippet til å bli september, se det vet jeg ikke. at jeg har bursdag snart er i alle fall ikk et pluss for høsten i år. tipper det er stadig mindre pluss å ha bursdag generelt. det er styr, og man blir eldre, og tida går fortere og fortere og man må ordne ting sjøl, rydde og bake kake og planlegge fest etc.

ET CETERA