tingene som ikke er

Måned: september, 2010

sett i sommer



jeg vurderer å starte en Harstad-blogg. kun snapshots. et per dag. tvinge meg til å se meg ordentlig rundt, pur egeninteresse. prosjekt.

open up your heart and step inside and you’ll be alright

hjernen min kobler seg aldri helt av, selv om det står stille noen ganger

da leter den bare etter løsninga, veien ut, videre, neste assossiasjon, neste springbrett

så jeg føler at øynene mine alltid flakker og at fingrene mine aldri vil ligge i ro

det kiler energi fra et sted langt inni meg uansett, prikker ut i fingrene eller rikosjetterer gjennom de elektriske nettverkene inni hodet mitt, att og fram, strekker seg noen gang utfor hjernen som en bungeejumper i feil retning, oppover og ikke nedover, før den farer tilbake og inn igjen, energien som det stadig blir vanskeligere å holde nede

stadig rarere utslag, så vanskelig å holde ting adskilt, tankene, følelsene som dukker opp i kroppen som slag i brystet

det er vanskelig å bli hel igjen

observasjon

over grensa

det er for mye til å snakke om det akkurat nå

vi kjørte over grensa til Abisko og fjelltoppen høgt der oppe var dekka av nysnø og fjellene lenger nede, de som ser ut som berg når man kommer langt nok opp, på fjellet altså, ble brunere og brunere jo lenger oppover vi kom

på fjellet har det allerede blitt vinter

vi kjørte hjem med frossen mat og tørrmat fra Lapporten

og frisk fjelluft i lungene, det er noe med den, lufta der oppe, den kjennes så mye renere og klarere, og jeg tenkte at det hadde ikke gjort noe, tilbragt noen dager der oppe, feriert i en hytte ved vannet, kanskje ved Torneträsk, hørt rallarne spøke i natta, se glimt av fyret ved Tornehamn når alt anna stilner og det bare er fjell og vidde og natt, bare at natta er lys, tenk, jeg glemmer at natta er lys også der, men jeg ser det for meg likevel, kanskje heller en høstnatt, før det blir for kaldt og for avbæra, før mosen blir brun og gresset visner, sitte ved vannet, ved Torneträsk, eller se mot Lapporten, fjelldalen (ikke butikken), se den bue seg mellom to fjell som engang var ett, tydelige spor etter isen som trakk seg tilbake og forsvant, gjemte seg ved Nordpolen, Grønland, ligger på lur til neste istid, tenker «bare vent, jeg kommer tilbake, jeg har fremdeles jobb igjen å gjøre»

Lapporten in Abisko, Swedish Lapland

og ingenting av dette kommer noen gang til å være adskilt fra dette, fra denne sangen, denne historia. malmen, Svarta Bjørn, Torneträsk; sjøen du ser nedover lia og et øyeblikk forveksler med havet, langt oppe på fjellet

(eller fra Spotify, innspillingsvarianten Kari Bremnes – Sangen Om Fyret Ved Tornehamn)

min hemstad

det er noe med sanger om hjembyer

du klarer alltid å høre på dem om de handler om de store eller de små

og det er alltid de små som veier mest. bærer mest. kjærlighet, desperasjon, melankoli.

gater der ingenting ser ut til å forandre seg.

det er bare i småbyene det skjer.

ad Robinson

Sosialantropolog Frøydis Eidheim uttrykte sin forståelse av nordnorsk lokaltilhørighet ved å hevde at ‘nordlendinger er tilbøyelig til potensielt å håndtere temaer av nesten enhver art i et sammenlignende nord-sør perspektiv’.

det er kanskje derfor Lag Nord har en overveldende ledelse på Lag Sør på Face, 6685 mot 254?

akkurat som om det er innebygd i kulturen at å være nordlending er å være del av noe større, nord-norge, vi mot røkla, søringan don’t know shit, og om de gjør det kan de umulig føle at det betyr noe. de er ikke som oss, ikke på dette punktet, selvfølelsen bestemt av hvor vi er født, identiteten vår lenka fast til dialekta og kysten og havet og nord, nord nord nord, det meste er nord, men vi er likevel en minoritet (men splitter du atomene mange nok ganger ser du klart vi er alle minoriteter, hver eneste gruppe vi identfiserer oss med er til syvende og sist minoriteteter og majoriteten i samfunnet er en illusjon vi har skapt for å holde makta stabil, kan ikke fordele makta likt til alle, det går ikke, det blir opptøyer og kaos og uorden, og vi kan ikke ha uorden, småkonger overalt, la utkantstrøka ha nessekongene sine i fred, de har ingen reell makt likevel) og vi kjenner på det hele tida, marginalisert i utkanten av Norge, Europa, er vi i utkanten av verden også, det er så lett å tenke sånn

men om du snur på kartet litt, bare

om du dreier kloden så du ser nord rett foran deg

hva ser du egentlig da?

falla fritt

noen ganger hadde det vært så fint om det var ingenting å være redd for


lørdagslyd: I Wanna Be Adored

fordi dette, på sett og vis, er tidenes video

se på hvordan Ian peiver med mikrofonen

til slutt gidder han ikke holde den foran munnen engang

men han synger like klart likevel

(og har ei himla kul t-skjorte)