av vaarloek
så jeg var ferdig på jobb klokka ni og kom til byen ti på halv ti og neste buss gikk ikke før om førti minutter og det var lys inne i den fine kafeen og det var så fint, for nå begynner det å bli mørkt om kveldene her, og det er lite som er så lunt som å trekke inn på en kafé når det skjømmes ute, så jeg gjorde det, kjøpte en kopp kamillete og fant en plass med utsikt til bussterminalen og dro opp ei poesisamling fra veska mi
og der satt jeg, med et bord med et høyt stearinlys foran meg, en kopp te og en poesisamling
kanskje føltes det litt klisjé, men det funka, og kamilleteen var sykt god, og det var fint å være her, og jeg tenkte at det ikke er så ille, så lenge det ikke er søndag er det faktisk ikke så ille, og jeg skal gjøre det der oftere, jeg tenkte på alle gangene jeg var ferdig på jobb klokka ni og kunne ikke skjønne hvorfor jeg ikke gjorde det der oftere, bare drøya i byen en førti minutter, inne på en kafé, før neste buss gikk 22:10
men jeg tror det kommer andre sjanser
jeg tror høsten kan bli lang. men det trenger ikke være negativt.
tingene som ikke er 
Det høres ut som en god høstaktivitet. Det er et eller annet med det lyset, teen og ei poesisamling. På et vis kjennes det bare riktig ut. Å ta tid til å dvele ved ord som jeg kanskje sjelden dveler ved. Jeg fant ei bok i går. Den er stor og tykk, og egentlig ingen poesisamling, men det kjennes sånn ut. Fordi nesten hver setning er mettet med et budskap som tar tak i meg og ber meg om å stoppe opp. Den boka hadde fortjent et slikt kafèbesøk.
Fiiiineste kaféen… Saknad.