kei, Namris, greit at Robyn er årets artis, jeg er ikke uenig, Robyn har eid 2010 på en måte jeg ikke kan huske at noen andre artister har gjort før, i alle fall ikke i år (som snart er i fjor), så jeg skal ikke klage på det, jeg er jo enig,
men skal vi snakke årets låt, hva sier du; kan det være noen andre enn denne?
nei. såklart ikke.
jeg sitter våken på nattevakt, tida går ikke fort og ikke sakte, den bare går, eller bare er, jeg har spist dagens eneste måltid; pasta, nøttesteik og pesto (for ei brødskive og litt godteri telles ikke som måltid, og det gjør heller ikke ei snacksgulrot, og det er ca det eneste jeg har lyst på for tida, snacksgulrot, de skikkelig smakfulle), jeg er matlei, i går varma jeg opp potet og nøttesteik og smør i mikroen, jeg varma opp mat i mikroen, det er ikke noe jeg gjør, varmer mat i mikroen, jeg tok et bilde av meg selv i høst, med en toro-kopp med mat, som et trist dokumentarbilde over det livet mitt hadde blitt;
legg gjerne merke til de sykt chippa neglene
Rett i koppen, tørka pasta, tre tonn sukker og tomatpulver, det var til å grine av, men det var ikke tid til noe på den tida, og nå har jeg tid til mye, men jeg gidder ikke, jeg gidder ikke mat, jeg gidder knapt å spise, jeg klarer ikke å tenke på noe mat som frister en gang, ikke litt, kanskje eple, juice, Farris Bris, kanskje en klementin om den er passe frisk i smaken, jeg har ikke engang lyst på te lenger,
….
noe et sted på internett minte meg om at tiåret snart er over.
det var rart. jeg har ikke tenkt på det en gang. jeg tenker alltid på sånne ting. jeg var Fader Tid inkarnert, jeg noterte alle klokkeslett, alle hendelser, jeg noterte de i dagbøker, bak øret, i hodet, i handa. jeg noterte meg alt. nå vet jeg ingenting lenger. jeg tror jeg blir dummere med åra. jeg vet mindre om verden. mindre om historia. får med meg færre nyheter, har mindre meninger. ikke færre, bare mindre. de har krympa, er ikke så store og viktige lenger. for et tiår mente jeg ting så sterkt. nå trekker jeg på skuldrene, trekker den ene munnviken opp (venstre), tar på meg likegyldighetstrynet, har falt i den samme gamle fella; bli gammel -slutte å bry seg.
delvis i alle fall. jeg ga det opp selv. kanskje jeg kan lete det fram igjen. jeg vet ikke.
men ting forandrer seg.
det har gått ti år sia jula 2000. snart ti år sia mi første grusomme fyllekule, nedover Grønnebakkan, rulla mer enn jeg gikk, kasta opp i taxien, vi tar ikke den historien nå, men det er ti år og mer sia jeg blei konfirmert, det er ti år sia jeg gikk på en ungdomsskole som delvis har blitt revet nå, den asbestbefengte delen i alle fall, til fordel for noe nytt og fresht, kanskje. det er ti år sia ganske mye nå. jeg tror ikke det var et særlig bra år. jeg vokste det året, ikke på den stort sett bra måten jeg har vokst de siste åra, på den vonde måten, det var ikke et godt år, og jeg slutta det med å styrte heimbrent og rødbrus til jeg kasta opp.
så ble ting bedre.
jeg slutta å gråte meg i søvn til Counting Crows og Live.
Jeg har hørt The Call på repeat i kveld, Regina Spektor synger you’ll come back when it’s over, no need to say good bye, som hun gjør idet rulleteksten til Narnia går over skjermen, men jeg har ikke tenkt på Narnia, jeg har tenkt på Pans labyrint, der 11 år gamle Ofelia lever i fascist-Spania, med en sadistisk kaptein til stefar, en mystisk labyring i skogholtet, og en faun med skumle oppgaver til en reinkarnert prinsesse av underverdenen.
den var ganske fantastisk, og grusom, og fin, og trist.
tok meg bare fire år og få sett.
well worth the wait.
Desember er fin,
det er jul, lys og pynt og varme farger, rimelig hyggelig, mat overalt,
så mye mat at jeg egentlig mister matlysta, jeg skjønner ikke folk som legger på seg i jula, jeg går ned, alltid, et par kilo lettere i januar enn i november, nå begynner jeg å passe klærne mine igjen, de som var et par-tre kilo for trange i sommer, i hele høst, de er ikke det nå lenger, kanskje bare 500 gram, et kg toppen.
Dessuten snur sola i desember. Det er på det mørkeste at det begynner å lysne igjen. Sånn er det bare, og sånn er det med desember, det er mørkt, men det blir bedre, lysere tider i emminga, all that jazz. Selv ser jeg vel «dagslyset» en gang tidlig i januar. Eventuelt på årets siste dag.
Nattjobbing i mørketida. Burde kommet med et mørketidstillegg.
alt jeg gjør er å jobbe, se morsomheter på youtube, og ligge bak skjema
og få A på eksamen tydeligvis. jeg trodde jeg lå mer an til D, C om jeg var heldig. litt forbausa? jA.
alle andre tar juleferie
men resten av desember er bare jobb. jeg legger livet som kattepasser bak meg og vender nesa hjem til rommet i andreetasjen, med alt for mange klær, alt for mange ting, jeg tenkte å bruke jula til å sortere livet mitt og plassere ting der de hørte hjemme, men jeg skal jobbe, hele jula skal jeg jobbe, hele desember, halve første uka av januar. nesten hver natt i romjula skal jeg sitte våken. jeg er allerede der, så det gjør ingenting, egentlig. og det blir andre året uten den obligatorisk andrejuledagsfylla, og det gjør heller ingenting, eller ikke så mye, i fjor sovna jeg av, var det ikke sånn, eller var det året før, hvem holder tabs lenger, kanskje har jeg ikke vært ute andre juledag på tre år nå, med dette året altså, så da er det kanskje ikke så obligatorisk likevel; vorse, bli full, dra ut, si «hei, hvordan går det, hva driver du med nå» til tjue stykker, om ikke flere, bortsett fra at nå trenger man ikke egentlig spørre lenger, så lenge man er friends on facebook kan man heller starte samtalen med «hei, lenge sia, så du hadde vært i Uzbekistan/Madrid/Australia» eller «hei, lenge sia, så du hadde flytta til Oslo/Køben/Berlin/et nes», og så har man det gåanes, man kan snakke litt om det, eller rope over musikken, men før sa vi bare «har du det bra?» mens vi smilte til hverandre og ikke visste hva mer som kunne sies, anna enn at det var mye
i noen tilfeller
i andre; ingen verdens ting
det verste er hvor bra dette oppsummerer året
facebook altså. hvem trenger dagbøker etter deg?
for de ekstra nysgjerrige: dette var 2009
Melvis var innom byen en snartur
vi så på bilder fra da vi var i Egypt
det var i 2009
det var januar
det var tider
i noen minutter var jeg dronning Hatsepshut
i den anledning
tingene som ikke er 
