mandagsmelodi: Blue Monday

av vaarloek

jeg er ikke blå, jeg er trøtt, takket være elendig døgnrytme, som igjen henger sammen med vinteren, med mørketida, og den, den er blå, og noen ganger litt rosa, som nå, noe gjør at snøen utafor har et rosa skjer, snøen som ligger på kirketaket over gata, snøen som ligger oppover bakkene som har sitt navn etter sommeren; Grønnebakkan, for ingen steder får sitt navn etter vinteren, bortsett fra noen fjell som Snøhetta, steder der det alltid er vinter, men steder det av og til er vinter, ca halve året og noen gang mer, der kaller man tar man navn fra sommeren; Grønnebakkan, Blåbærhaugen, Gressholman.

tipper de kjente til The Secret og the law of attraction allerede da. synd det ikke funker. det er fremdeles fem måneder med vinter, om ikke mer.

men jeg klager ikke. det er lufta. den er kanskje kald, men den er frisk. og det er de få timene med lys, det er snøen, det er havet, det er havet når man står nede på kaia og ser ut og alt er svart, du ser kanskje noen båter og noen fyrlys på skjær, men alt anna er svart og du kan ikke se hva det er men du vet det er havet, og fjellene, og himmelen, badet i mørke, like stort som universet, og selv om universet er milliarder ganger større enn jorda er dette det største jeg vet, det største jeg kan se for meg, for universet er der ute og vi seiler rundt i det, og det er stort sett mørkt, og det er uten ende.

og det er havet også.

særlig i vintermørket.

og jeg har skrevet på denne posten siden i formiddag en gang. nå er det midt på natta. jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig å legge seg.

Reklame