man kan bli eldre, men ikke klokere. ikke egentlig.

by vaarloek

jeg sitter våken på nattevakt, tida går ikke fort og ikke sakte, den bare går, eller bare er, jeg har spist dagens eneste måltid; pasta, nøttesteik og pesto (for ei brødskive og litt godteri telles ikke som måltid, og det gjør heller ikke ei snacksgulrot, og det er ca det eneste jeg har lyst på for tida, snacksgulrot, de skikkelig smakfulle), jeg er matlei, i går varma jeg opp potet og nøttesteik og smør i mikroen, jeg varma opp mat i mikroen, det er ikke noe jeg gjør, varmer mat i mikroen, jeg tok et bilde av meg selv i høst, med en toro-kopp med mat, som et trist dokumentarbilde over det livet mitt hadde blitt;

legg gjerne merke til de sykt chippa neglene

Rett i koppen, tørka pasta, tre tonn sukker og tomatpulver, det var til å grine av, men det var ikke tid til noe på den tida, og nå har jeg tid til mye, men jeg gidder ikke, jeg gidder ikke mat, jeg gidder knapt å spise, jeg klarer ikke å tenke på noe mat som frister en gang, ikke litt, kanskje eple, juice, Farris Bris, kanskje en klementin om den er passe frisk i smaken, jeg har ikke engang lyst på te lenger,

ikke te engang.

….

noe et sted på internett minte meg om at tiåret snart er over.

det var rart. jeg har ikke tenkt på det en gang. jeg tenker alltid på sånne ting. jeg var Fader Tid inkarnert, jeg noterte alle klokkeslett, alle hendelser, jeg noterte de i dagbøker, bak øret, i hodet, i handa. jeg noterte meg alt. nå vet jeg ingenting lenger. jeg tror jeg blir dummere med åra. jeg vet mindre om verden. mindre om historia. får med meg færre nyheter, har mindre meninger. ikke færre, bare mindre. de har krympa, er ikke så store og viktige lenger. for et tiår mente jeg ting så sterkt. nå trekker jeg på skuldrene, trekker den ene munnviken opp (venstre), tar på meg likegyldighetstrynet, har falt i den samme gamle fella; bli gammel -slutte å bry seg.

delvis i alle fall. jeg ga det opp selv. kanskje jeg kan lete det fram igjen. jeg vet ikke.

men ting forandrer seg.

det har gått ti år sia jula 2000. snart ti år sia mi første grusomme fyllekule, nedover Grønnebakkan, rulla mer enn jeg gikk, kasta opp i taxien, vi tar ikke den historien nå, men det er ti år og mer sia jeg blei konfirmert, det er ti år sia jeg gikk på en ungdomsskole som delvis har blitt revet nå, den asbestbefengte delen i alle fall, til fordel for noe nytt og fresht, kanskje. det er ti år sia ganske mye nå. jeg tror ikke det var et særlig bra år. jeg vokste det året, ikke på den stort sett bra måten jeg har vokst de siste åra, på den vonde måten, det var ikke et godt år, og jeg slutta det med å styrte heimbrent og rødbrus til jeg kasta opp.

så ble ting bedre.

jeg slutta å gråte meg i søvn til Counting Crows og Live.

Advertisements