#stress

by vaarloek

jeg kjenner stresset komme tilbake igjen, etter tre ukers fravær. kanskje er det fordi det var dette jeg frykta. å bli stressa igjen. kjenne det fysisk. kjenne en puls som føles skyhøy og et press over brystkassa og en mage der tarmene vrir seg, eller føles som om. alt i kroppen kan visst vri seg. vel. mye kan. jeg tror det er det som skjer når man får tarmslyng, at de har vridd og slynga seg rundt hverandre. det kan eggstokker også gjøre. og testikler. blodårene kan rulle, så sykepleiere og leger og laboranter ikke klarer å treffe dem med nåla. ledd kan vris ut av … ledd. men jeg tror ikke nyrene slår kollbøtte inni en, eller levra, eller lungene. og ikke hjertet heller.

det bare føles sånn, av og til.

og jeg kjenner at jeg takler stress dårlig. sånn rent bortsett fra det fysiske. jeg blir apatisk. stress slår meg over ende. om jeg har fight or flight-modus er vanskelig å anslå. kanskje det er flight, men jeg får bare ikke beina med meg. så løva tar meg ganske kjapt. eller bjørnen, det er mer sannsynlig så lenge jeg ikke forviller meg inn i en dyrehage og ramler ned i løvebingen, eller drar på safari. evnt er det elgen, som tramper over meg før jeg får gjort anna enn å klynke, inni meg.

og det er en motvilje inni meg mot dette. i fjor høst var kjip. jeg var stressa konstant. jeg spiste så mye godteri. jeg stresspiser. det suget var borte så lenge. en uke etter eksamen var innlevert, kanskje. da begynte det å forsvinne uten at jeg merka det. så var romjula over, og jeg kjente ingenting. mat var bare mat igjen. nå har jeg vært to uker på skolen, nesten. det må viljestyrke til for å ikke styre handa mot godteskåla. og jeg eier jo som regel ikke viljestyrke under stress.

jeg vil ikke vil ikke vil ikke.

jeg vil ikke bli stressa igjen. men det sniker seg inn og lager krøll.

fan.

Advertisements