da kameraet var nytt og året var 2010

 

da tok jeg noen bilder, skikkelig fine, skikkelig viktige. enjoy:

 

Reklame

med håp om gevinst

jeg er fan av raw food
særlig raw snacks
mmm, raw sjokkis
(eller rå sjokkis, men «rå» gir meg andre assosiasjoner enn «raw», det er sikkert bare en vanesak, sikkert, men enn så lenge)

og jeg er fan av silje (gratulerer med 3 års bloggbursdag på tirsdag, ‘a!)
og jeg er, som sagt, i ALLE FALL fan av raw sjokkis. mmm.
dessuten har jeg det sykt travelt for tida og dør litt innimellom av arbeidskrav, eksamener, prosjekt, jobb, arbeidskrav, eksamen, prosjekt, jobb. skikkelig synd på meg, ass.

det finnes ikke tid til å lage noe digg sjøl, anna enn min halvsunne varme kakao laga på rismelk, kokosmelk og kakaopulver, så klart. noen ganger søta med xylitol eller sukrin. som regel ikke.

derfor konkurrerer jeg om hjemmelaga raw sjokkis. easy-peasy:

februar 11

i dag regner vi bort
det er februar og vi regner bort
snøen renner ned fra hustakene
regnet slår mot ruta
i går hørte jeg på vinden hele dagen
jeg lå i senga og sov og våkna og hørte på vinden og sovna igjen
i dag er det regnet
da jeg var lita bodde vi i et anna hus
jeg lå på loftet, jeg lå rett under blikktaket
når det regna ble taket til et trommesett
og jeg lå tørr og varm på innsida og kjente roen
lyden av regn som trommer på taket, trommer hardt, som hagl
sovemedisin

see the sign it says clear weather

for tida liker jeg å høre Arthur Russell synge i close my eyes and listen, to hear the corn come out på repeat. her om kvelden lærte jeg meg å spille den på gitaren. pappa og jeg prøvde å finne ut hvor skjeivstemt gitaren min er, og den ligger bare en halvtone under keyboardet, altså normalen, og jeg syns ikke det er så verst. jeg må hele tida stemme etter den tredje nederste strengen, eller øverste kanskje, jeg husker ikke helt, men jeg må alltid stemme etter den strengen fordi den har mangla en knott i over ett år, sikkert i to år, så det er umulig å stemme den, alt må stemmes rundt den, og likevel, og til tross for temperatursvingninger, ligger gitaren altså bare en halvtone under der den ideelt sett burde være, og jeg tenker at jeg kan leve med det, og har oppdaga at jeg liker best å synge i A-dur, eller G#-dur, either or, og så lurer jeg på hvor det plasserer meg i landskapet, eller hvor liker folk flest å synge, er det en toneart som flere foretrekker, er det en toneart som majoriteten liker å synge i, sånn helt naturlig?

jeg liker også å høre Sam Beam synge i was walking far from home and i found your face mingled in the crowd, så jeg spilte den på gitaren også, og så spilte jeg flere Iron & Wine-låter, de er alltid så lette å spille, akkordmessig, og det er mye anna jeg liker å høre om og om igjen,for eksempel det har aldri føltes mere riktig å ta feil, og jeg liker Agnes Obel og tenker «damn at jeg ikke så henne på by:Larm som jeg hadde tenkt» og «Flying Canoes», ikke sant, den liker jeg også.

men jeg liker aller best å høre Arthur Russell synge don’t you hear the stars they glisten, as we go in and out

om Downs

jeg skal på jobb nå, men jeg har ikke kjempelyst. har brukt hele dagen på å sove, ca. sto opp, spiste frokost. så en episode av Bones. så en dokumentar på NRK nett-tv, om Marte Wexelsen Goksøyr, fordi jeg leste et innlegg på vernepleieren om frykten for mennesker med Downs.

jeg var redd mennesker med psykisk utviklingshemning før. mennesker med Downs, med alt. jeg kjente ingen, og jeg forsto dem ikke. de var uforutsigbare, og jeg følte meg utrygg, og de var der, de var mennesker som meg, men likevel ikke, kanskje var de andre versjoner av meg, om jeg bare hadde hatt et kromosom for mye, for lite, om det hadde skjedd noe under fødselen, om jeg hadde skada meg da jeg var lite, hatt en mutasjon på et viktig gen. jeg tror det nesten var det mest skremmende, at det kunne vært meg. men det skremmer meg ikke nå. man blir faktisk, til tross for Hanne 12-13-14-15 års sterke mening om at det bare var tull (voksne mennesker er idioter, og det stemmer jo forsåvidt, korttenkte og uidealistiske, og det er ikke klokskap, men dovenskap som regel, fanget i hverdagsrutinene og «livet»). det er fint. men det er trist at det fremdeles skremmer så mange andre. jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg ble gravid og fikk vite at mitt barn hadde Downs, eller en annen form for psykisk utviklingshemming. det krever mer, så klart. men et friskt barn kan like gjerne ende opp med å være minst like krevende. man vet aldri hva som skjer i framtida, og jeg tror ikke verden blir bedre å være i med færre mennesker med Downs.

(og etter å ha sett denne gikk jeg og la meg igjen. sov. prøvde å stå opp. sov mer. har ikke lest. har eksamen på mandag. har ikke engang boka. jeg er fucked.)

vi är redan vinnare

hei kjersti
fordi du er så glad i hvaler tror jeg, eller kvaler, som jeg ville sagt, men uansett, fordi du er så glad i kvaler og skriver om dem så ofte, så kom jeg på denne låta
og fordi jeg tror du ville likt denne låta,
kanskje gjør du det allerede, for alt jeg vet,
så poster jeg den likesågodt her

(i tre versjoner, for jeg klarte ikke bestemme meg, og de er så forskjellige, og Laleh er så fantastisk)

værsågod:

…

…

jeg lurer på hva du tenker på

(og du, og du, og du)

déjà vu

jeg kjenner at det er en sånn rar følelse i meg igjen
en sånn følelse som så ofte var der før
tyngde, svimlende, tyngde
at noe er viktig
å være ved en korsvei
of great importance

men jeg vet aldri hva det er som er så viktig
eller hva det er som skal være så viktig
for livet er jo som det alltid har vært
jeg står ikke ved en korsvei
ikke en jeg kan se i alle fall

det er bare den følelsen
av tyngde, svimlende, tyngde
men når jeg løp på tredemølla senere
føltes beina mine lette
og kroppen føltes lett
og jeg slang et bein foran det andre
og kom egentlig ingen vei