kjære evolusjonen

by vaarloek

jeg klarer aldri å holde lyder unna

akkurat nå prøver jeg å lese en artikkel som ikke var så interessant som jeg hadde håpa

jeg sitter på kjøkkenet

naboen freser snø

snøfreser

bråkete

jeg husker de gangene jeg våkna midt på natta, eller veldig tidlig på morgenen evnt, av brøytebilene nedfor hovedveien. de bråka og kjørte og skrapa og bråka, og jeg fikk ikke sove og ville bare grine. da vi gikk rundt på rekognosering i byen i dag, la jeg merke til bilene. aller mest la jeg merke til stillheten mellom bilene, når trafikken dabba av noen sekunder, akkurat så lenge at du rakk å høre lufta, stillheta, det rolige havet, lyden av dine, og de andres, skritt. snøen som knaser under skoene. så kom bilene igjen, hver samtale måtte føres på utelivsnivå. du må rope for å bli hørt. hodet mitt ville eksplodere av frustrasjon. eller implodere. eller stenge av ørene. tenk om man kunne stenge av sanser etter som det passa en. du er et sted det lukter ufint – steng nesen. du er et sted lyset er for skarpt – steng øyene (eller still inn kontrasten og lysforholdene). du er et sted det bråker helt jævlig – steng ørene. steng slusene. skru av inntrykkene.

det må være neste steg i evolusjonen. akutt tilpasning til situasjoner, for et mer behagelige og mindre stressende liv. støy i alle fall. det er stress. evolusjonen må kjappe seg. gjøre seg gjeldende. vise sin eksistens, liksom. så er det ingen tvil.

sansekontroll.

evolusjonen, du vet hva du har å jobbe med.