en vanlig kveld i februar

by vaarloek

Maria og Camilla spør varför ska vi göra allt igen, og jeg bruker tida på å legge puslespill på gulvet, spille gitar, lære meg lette sanger (Am – C – G -F -Em -Dm -E -D -A), lure på om det kanskje ikke er kreft som er problemet, men kyssesyke (men jeg har ikke feber eller halsbetennelse eller noen av de uthevede symptomene på nettdokotor, så da er det vel kreft likevel, som vanlig), drømme meg bort, tenke: det var lätt att hitta hit män jag hittar inte ut, og sånn er det jo, plutselig har man havnet et sted og om man forsøker å nøste tråden som ligger bak finner man bare stubber, oppklipte og slitte stubber, og det hull mellom dem, noen store, noen små, og man husker aldri hva som lå imellom dem, så man vet ikke hvordan man havna der man er, bare at det skjedde plutselig, noen ganger uten at man anstrengte seg engang, som regel er det sånn det skjer, anstrengelsesløst

men å komme ut, finne veien tilbake, eller til et anna sted, krever alltid mer, dobbelt så mye, minst

Advertisements