en vanlig kveld i februar
av vaarloek
Maria og Camilla spør varför ska vi göra allt igen, og jeg bruker tida på å legge puslespill på gulvet, spille gitar, lære meg lette sanger (Am – C – G -F -Em -Dm -E -D -A), lure på om det kanskje ikke er kreft som er problemet, men kyssesyke (men jeg har ikke feber eller halsbetennelse eller noen av de uthevede symptomene på nettdokotor, så da er det vel kreft likevel, som vanlig), drømme meg bort, tenke: det var lätt att hitta hit män jag hittar inte ut, og sånn er det jo, plutselig har man havnet et sted og om man forsøker å nøste tråden som ligger bak finner man bare stubber, oppklipte og slitte stubber, og det hull mellom dem, noen store, noen små, og man husker aldri hva som lå imellom dem, så man vet ikke hvordan man havna der man er, bare at det skjedde plutselig, noen ganger uten at man anstrengte seg engang, som regel er det sånn det skjer, anstrengelsesløst
men å komme ut, finne veien tilbake, eller til et anna sted, krever alltid mer, dobbelt så mye, minst
tingene som ikke er 
Da jeg var ferdig med ungdomsskole, så hadde 3 stykker som gikk på mitt trinn «rukket» å dø a kreft, hun ene døde av blodkreft, hun gik i klassen min og bodde rett ved siden av meg, det var såå kjipt. Hun hadde det jævlig vondt før hun døde. Jeg har ikke en slik angst for kreft, kanskje fordi slik jeg har opplved kreft, så er det ikke noe du «kanskje tror du har»; når du har det, så har du det, end of story, bokstavelig talt. Du ble kanskje ikke bedre til sinns av dette …. Men, hvis du bare tror du har kreft, så har du det ikke, kanskje. Urk, Only death is certain/curtain. Skål.
kjipe greier.
med meg er det omvendt.
jeg har opplevd kreft. en god del av den og. hvem har ikke det? fra barndomsvennen som døde før han fylte åtter år, til mormor som vi bodde med siste året hun levde. jeg tror det er derfor jeg er så redd kreften. den er nesten like uunngåelig som døden.
evnt gjelder det alt. i dag tror jeg det er snakk om generalisert angstlidelse.
evnt er jeg bare en klassisk hypokonder :)