(og du dør så sakte at du tror du lever)
av vaarloek
noen ganger tror jeg at jeg har kreft. når jeg har vært forkjøla litt for lenge. når jeg får en mystisk ondt. når jeg er sliten. når jeg leser om kreft. jeg er en hypokonder. jeg kunne aldri ha studert medisin. jeg ville vært på andreåret med en gang. jeg tror det er andreåret de har sykdomslære, våre fremtidige leger og sykepleiere. eller det kan være tredje. det er i alle fall det året de lærer om symptomer og sykdommer. hva som er hva. og så tror de at de feiler alt. sånn som jeg gjør. forskjellen er at jeg klarer det uten å studere medisin.
sånn som nå.
det er sikkert bare stress. det er som regel bare stress. tretthet. utmattelse. kroppen min klør på innsia. i musklene. aller mest i lårene, men også i armene, rundt hodet. det er som om mange små små skapninger springer rundt. de jogger flere runder, de er treningsnarkomane inni meg, og tramper inni muskelfibrene mine og kiler meg innenfra og ut. en ør følelse. en tung følelse. kroppen føles tung, og trøtt. som når man har influensa. og fordi jeg har visst fra jeg var lita at langvarige influensasymptomer kan være leukemi, er det siste tanken i hodet mitt nå. at det er magnesiummangel? neppe. stress? neppe. søvnmønster fra Ustruktur møter Kaos? HAH. oddsen.
det er nok heller kreft i blodet.
tingene som ikke er 
Jeg har også leukemi ganske ofte. Og hudkreft, for så vidt, hver eneste nye føflekk betyr hudkreft, nemlig. Jeg tror det er internett sin skyld, for da jeg studerte i Dublin skrev jeg en oppgave om hvordan internett gjorde oss til cyberkondere, googl det stedet du har vondt, og du kan være sikker på at du kan ha alle verdens sykdommer, og etter at jeg skrev den oppgaven, så begynte jeg å gjøre det selv, google meg frem til alt, og det er jo ikke bra, ikke bra i det hele tatt.
(En fantastisk diktsamling du henviser til her, for øvrig.)
jeg har en to føflekker som har blitt større de siste årene. en i panna, en i tinningen. jeg var overbevist om at den i tinningen var KREFT i hele høst, helt til hudlegen sa «det der er da en så fin føflekk som man kan ha». da slutta det plutselig å gjøre ondt i tinninga.
fantomsmerter much? omvendt placebo, for et herk.
lommelegen og google er tidvis toppen av ondskap.
(ja, den er ikke så verst)
jeg og.. sånn som nå har jeg lungekreft.. legevakten påstår det er ett knekt ribbein, men jeg vet ikke helt jeg. Så i dag skal jeg ned på den andre legevakten for å ta røntgen så jeg kan se selv at det er knekt..
knekt ribbein nei, HAH! jeg tror det er kreft. det er alltid kreft. inntil det motsatte er bevist.
var på legevakten og de ville ikke ta bilde nå heller så da, skjuler de nok kreften min for meg… mhm…
Kjenner meg veldig igjen! Jeg hadde veldig ofte embolisme jeg, i lungene og ellers i kroppen der det stakk. I tillegg hadde jeg kreft i eggstokkene og ganske sikkert en svulst i øret. Jeg trodde en lang periode at jeg hadde HIV, så hver gang jeg leste om HIV eller Aids i avisene tenkte jeg «dette angår meg».
Men ganske så sikkert går det plutselig over. Hadde en periode på et år eller to hvor jeg var på lommelegen nesten daglig. Vet ikke hva som skjedde, tror kanskje det var noen som tok meg et tak og sa SKJERP DEG!, eller kanskje jeg gjorde det selv, uansett har jeg sjelden verken kreft, svulst eller embolismer lenger (selv om den føflekken på magen ser litt faretruende ut…).
embolisme! kanskje det er DET som er galt …
jeg har ikke lyst til å gå rundt å ha kreft hele tida. det kommer vel tidsnok uansett. kanskje jeg må ta et sånt tak sjøl. eller bare få legen til å sjekke meg for alt og si, vet du hva, du ER faktisk helt frisk.
så ka jeg puste i et år, ca.
jeg er alltid overbevist på at jeg har alt, jeg. Hypokonder til de grader. Idag trodde jeg at jeg hadde Parkinsons. Forresten, liker overskriften på innlegget. Er det Freud? husker ikke. Og du har en sånn blogg hvor man må skrive lange kommentarer, forresten 2.
jeg elsker lange kommentarer, det er bare å kjør skriving!
det er tittelen på Bertrand Besigyes diktsamling fra 1993. bortsett fra at det kanskje er «langsomt» i stedet for sakte. det er alt jeg vet om det sitatet :)
Vet hva du mener. Det verste er når man begynner å tenke «Jeg er bare hypokonder, jeg er sikkert ikke sjuk» når man faktisk ER det :P Sånn hadde jeg det med kyssesyka, gikk SÅÅ lenge og trodde at jeg var deppa og psykosomatisk og ikke faktisk sjuk.
hadde jeg drevet med kyssing i det siste kunne hadde jeg hatt kyssesyka som en definitiv potensiell sykdom! men jeg har jo sikkert drukket av noen flasker eller glass … fader. ingen feber da. men kanskje jeg er en sånn som ikke blir så veldig sjuk. shit. må være kyssesyka.
Uff, her strør jeg flere ting å være hypokonder over! Men ja, jeg gikk med det lenge før de fant ut, og det er bare et par blodprøver for å finne utav det. De fleste på vår alder har antistoffer mot det allerede, så det er lurt å be om å få ta blodprøve som viser om du har antistoffer, men også en blodprøve som viser hvorvidt du har aktiv infeksjon i kroppen :) Kyssesyka er ikke farlig, bare slitsom og kjip og ond mot immunforsvaret…
generalisert angstlidelse! det er dagens kopp med te.
Jeg «hadde» betente nyrer en gang. Legen tok 15 blodprøver, bare for sikkerhets skyld, og sendte ti av dem til Universitetssykehuset Nord-Norge. Der har de the little machine that goes «ping». Mens jeg ventet på resultatene, «fikk» jeg selvsagt hjernehinnebetennelse, bare av å vente.
Da resultatene kom, viste det seg at jeg ikke hadde noe som helst. Da ble jeg deprimert. Ikke «ble», men ble. Da først kunne jeg slippe det løs.
ja, ikke sant. psyken som føkker opp fysikken. det er litt sånn det er for tida. eller alltid. eller ofte, i alle fall.
god bedring! æsj. skjønner hva du mener. eller skjønte. men nå omgåes jeg med en med uhelbredelig kreft goså tenker jeg på at små barn kan få det, det er liksom ikke så farlig med meg, og med andre voksne, men barn, barn som ikke har kysset og ikke vært på fest og ikke solt sine føflekker i solen… så jeg er blitt hypokonder på andres vegne.
p.s. ikke les skråningen!
så ille altså? ugh. tror ikke jeg trenger flere forstyrrende elementer inn i hodet mitt.
trist å høre .
og det er klart det er tristere med barn. eller unge folk generelt. jeg har en barndomsvenn som ikke ble åtte år engang. jeg husker jeg syntes det var fryktelig urettferdig.
og ja. hypokonder på andres vegne, ja! jeg er faktisk det også. generalisert angst og hypokondri. moro!