(og du dør så sakte at du tror du lever)

by vaarloek

noen ganger tror jeg at jeg har kreft. når jeg har vært forkjøla litt for lenge. når jeg får en mystisk ondt. når jeg er sliten. når jeg leser om kreft. jeg er en hypokonder. jeg kunne aldri ha studert medisin. jeg ville vært på andreåret med en gang. jeg tror det er andreåret de har sykdomslære, våre fremtidige leger og sykepleiere. eller det kan være tredje. det er i alle fall det året de lærer om symptomer og sykdommer. hva som er hva. og så tror de at de feiler alt. sånn som jeg gjør. forskjellen er at jeg klarer det uten å studere medisin.

sånn som nå.

det er sikkert bare stress. det er som regel bare stress. tretthet. utmattelse. kroppen min klør på innsia. i musklene. aller mest i lårene, men også i armene, rundt hodet. det er som om mange små små skapninger springer rundt. de jogger flere runder, de er treningsnarkomane inni meg, og tramper inni muskelfibrene mine og kiler meg innenfra og ut. en ør følelse. en tung følelse. kroppen føles tung, og trøtt. som når man har influensa. og fordi jeg har visst fra jeg var lita at langvarige influensasymptomer kan være leukemi, er det siste tanken i hodet mitt nå. at det er magnesiummangel? neppe. stress? neppe. søvnmønster fra Ustruktur møter Kaos? HAH. oddsen.

det er nok heller kreft i blodet.

Advertisements