en vinterdag

det er så mye vinter ute nå, i dag var himmelen blå og snøen kvit og havet iskaldt og mørkeblått, den der klare blå fargen havet alltid får når det er sol, og som bare blir blåere og klarere og kaldere av at landskapet rundt er dekket av lag på lag med kvit snø. jeg tenker at jeg burde gått på ski. eller aller helst funnet en akebakke. jeg tenker på da vi laga snøhuler vi kunne krabbe inn i. i Oslo i januar fortalte jeg namra om labyrintsisten, og demonstrerte på snøen i Sofienbergparken: tråkka opp en minilabyrint og fortalte hvordan det handla om å ikke bli tatt av sisten og ikke havne i ei blindgate, for du kunne ikke gå utenom labyrinten, du kan ikke bare finne på en ny vei, labyrinten er bestemt, veinettet er satt, det er om å gjøre å kjenne det så godt at du ikke blir pekka på ryggen eller skuldra og sitter igjen med «sisten», hva nå enn det egentlig skal bety, anna enn at alle de andre barna springer unna deg, som om du har blitt besatt med pesten, kanskje het «sisten» engang opprinnelig «pesten», kanskje barna begynte å leke den etter Svartedauden, de barna som overlevde sprang rundt på gårdstunene og i de små bygatene i de enda mindre byene og ropte «pesten, du har den!» og så hylte de «ææææ» når han eller ho med sisten kom springende etter dem.

vi er halvveis i februar snart. jeg teller dager til skoleslutt, teller dager til lønning, teller dager til eksamen og midtvveisevaluering, teller dager by:Larm. aller mest teller jeg dager til jeg ikke har en dag med noe som helst å gjøre. ingenting.

og gleder meg til å gjøre nettopp det. ingenting.

ingenting jeg «må», i alle fall. bare ting jeg vil.

Reklame