tingene som ikke er

see the sign it says clear weather

for tida liker jeg å høre Arthur Russell synge i close my eyes and listen, to hear the corn come out på repeat. her om kvelden lærte jeg meg å spille den på gitaren. pappa og jeg prøvde å finne ut hvor skjeivstemt gitaren min er, og den ligger bare en halvtone under keyboardet, altså normalen, og jeg syns ikke det er så verst. jeg må hele tida stemme etter den tredje nederste strengen, eller øverste kanskje, jeg husker ikke helt, men jeg må alltid stemme etter den strengen fordi den har mangla en knott i over ett år, sikkert i to år, så det er umulig å stemme den, alt må stemmes rundt den, og likevel, og til tross for temperatursvingninger, ligger gitaren altså bare en halvtone under der den ideelt sett burde være, og jeg tenker at jeg kan leve med det, og har oppdaga at jeg liker best å synge i A-dur, eller G#-dur, either or, og så lurer jeg på hvor det plasserer meg i landskapet, eller hvor liker folk flest å synge, er det en toneart som flere foretrekker, er det en toneart som majoriteten liker å synge i, sånn helt naturlig?

jeg liker også å høre Sam Beam synge i was walking far from home and i found your face mingled in the crowd, så jeg spilte den på gitaren også, og så spilte jeg flere Iron & Wine-låter, de er alltid så lette å spille, akkordmessig, og det er mye anna jeg liker å høre om og om igjen,for eksempel det har aldri føltes mere riktig å ta feil, og jeg liker Agnes Obel og tenker «damn at jeg ikke så henne på by:Larm som jeg hadde tenkt» og «Flying Canoes», ikke sant, den liker jeg også.

men jeg liker aller best å høre Arthur Russell synge don’t you hear the stars they glisten, as we go in and out

Reklame

om Downs

jeg skal på jobb nå, men jeg har ikke kjempelyst. har brukt hele dagen på å sove, ca. sto opp, spiste frokost. så en episode av Bones. så en dokumentar på NRK nett-tv, om Marte Wexelsen Goksøyr, fordi jeg leste et innlegg på vernepleieren om frykten for mennesker med Downs.

jeg var redd mennesker med psykisk utviklingshemning før. mennesker med Downs, med alt. jeg kjente ingen, og jeg forsto dem ikke. de var uforutsigbare, og jeg følte meg utrygg, og de var der, de var mennesker som meg, men likevel ikke, kanskje var de andre versjoner av meg, om jeg bare hadde hatt et kromosom for mye, for lite, om det hadde skjedd noe under fødselen, om jeg hadde skada meg da jeg var lite, hatt en mutasjon på et viktig gen. jeg tror det nesten var det mest skremmende, at det kunne vært meg. men det skremmer meg ikke nå. man blir faktisk, til tross for Hanne 12-13-14-15 års sterke mening om at det bare var tull (voksne mennesker er idioter, og det stemmer jo forsåvidt, korttenkte og uidealistiske, og det er ikke klokskap, men dovenskap som regel, fanget i hverdagsrutinene og «livet»). det er fint. men det er trist at det fremdeles skremmer så mange andre. jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg ble gravid og fikk vite at mitt barn hadde Downs, eller en annen form for psykisk utviklingshemming. det krever mer, så klart. men et friskt barn kan like gjerne ende opp med å være minst like krevende. man vet aldri hva som skjer i framtida, og jeg tror ikke verden blir bedre å være i med færre mennesker med Downs.

(og etter å ha sett denne gikk jeg og la meg igjen. sov. prøvde å stå opp. sov mer. har ikke lest. har eksamen på mandag. har ikke engang boka. jeg er fucked.)