om Downs

by vaarloek

jeg skal på jobb nå, men jeg har ikke kjempelyst. har brukt hele dagen på å sove, ca. sto opp, spiste frokost. så en episode av Bones. så en dokumentar på NRK nett-tv, om Marte Wexelsen Goksøyr, fordi jeg leste et innlegg på vernepleieren om frykten for mennesker med Downs.

jeg var redd mennesker med psykisk utviklingshemning før. mennesker med Downs, med alt. jeg kjente ingen, og jeg forsto dem ikke. de var uforutsigbare, og jeg følte meg utrygg, og de var der, de var mennesker som meg, men likevel ikke, kanskje var de andre versjoner av meg, om jeg bare hadde hatt et kromosom for mye, for lite, om det hadde skjedd noe under fødselen, om jeg hadde skada meg da jeg var lite, hatt en mutasjon på et viktig gen. jeg tror det nesten var det mest skremmende, at det kunne vært meg. men det skremmer meg ikke nå. man blir faktisk, til tross for Hanne 12-13-14-15 års sterke mening om at det bare var tull (voksne mennesker er idioter, og det stemmer jo forsåvidt, korttenkte og uidealistiske, og det er ikke klokskap, men dovenskap som regel, fanget i hverdagsrutinene og «livet»). det er fint. men det er trist at det fremdeles skremmer så mange andre. jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg ble gravid og fikk vite at mitt barn hadde Downs, eller en annen form for psykisk utviklingshemming. det krever mer, så klart. men et friskt barn kan like gjerne ende opp med å være minst like krevende. man vet aldri hva som skjer i framtida, og jeg tror ikke verden blir bedre å være i med færre mennesker med Downs.

(og etter å ha sett denne gikk jeg og la meg igjen. sov. prøvde å stå opp. sov mer. har ikke lest. har eksamen på mandag. har ikke engang boka. jeg er fucked.)