see the sign it says clear weather

by vaarloek

for tida liker jeg å høre Arthur Russell synge i close my eyes and listen, to hear the corn come out på repeat. her om kvelden lærte jeg meg å spille den på gitaren. pappa og jeg prøvde å finne ut hvor skjeivstemt gitaren min er, og den ligger bare en halvtone under keyboardet, altså normalen, og jeg syns ikke det er så verst. jeg må hele tida stemme etter den tredje nederste strengen, eller øverste kanskje, jeg husker ikke helt, men jeg må alltid stemme etter den strengen fordi den har mangla en knott i over ett år, sikkert i to år, så det er umulig å stemme den, alt må stemmes rundt den, og likevel, og til tross for temperatursvingninger, ligger gitaren altså bare en halvtone under der den ideelt sett burde være, og jeg tenker at jeg kan leve med det, og har oppdaga at jeg liker best å synge i A-dur, eller G#-dur, either or, og så lurer jeg på hvor det plasserer meg i landskapet, eller hvor liker folk flest å synge, er det en toneart som flere foretrekker, er det en toneart som majoriteten liker å synge i, sånn helt naturlig?

jeg liker også å høre Sam Beam synge i was walking far from home and i found your face mingled in the crowd, så jeg spilte den på gitaren også, og så spilte jeg flere Iron & Wine-låter, de er alltid så lette å spille, akkordmessig, og det er mye anna jeg liker å høre om og om igjen,for eksempel det har aldri føltes mere riktig å ta feil, og jeg liker Agnes Obel og tenker «damn at jeg ikke så henne på by:Larm som jeg hadde tenkt» og «Flying Canoes», ikke sant, den liker jeg også.

men jeg liker aller best å høre Arthur Russell synge don’t you hear the stars they glisten, as we go in and out