Banjo or Freakout: Upside Down

strand, hav. banjo. freakout. herregud, behov for change of scene. lav sol over fjorden og fjellene, alt kvitt, blått, grått, brunt. grønne grantrær. snart april. om to uker starter våren.

tjueåttende mars

Wenche Foss er død. DLD er innført. Jeg trodde jeg var kvitt den rare halsforkjølelsen, men den har bare flytta festen ned i lungene. Det har vært bedre dager enn denne.

 

 

 

 

3 x schnee

tre ganger vinter
tre ganger vår

det kommer, det kommer
under snøen ligger vårflommen
og venter, og venter

akkurat nå

det er mulig jeg lengter etter sommeren. har hørt Lambada halvveis på repeat sia forrige eksamen, tror jeg, noe sånt. som regel inni hodet mitt, men i dag også på spotify. jeg laga ei liste. sånn musikk som minner meg om sommeren, sånn som den var. ah, nostalgien altså, fy fader. Lambada, liksom. det er ei sånn låt, på et sånt fremmed språk, med en sånn glad-trist melodi som minner om sånne somre da alt var enkelt og lunt og fint. og varmt. og evigvarende.

her er sommeren langt unna. det snør. verden er kvit, blå, grå og brun. på dagen er den litt gul også, når sola skinner. sola! tenk det. nå er det ikke sol, men det er lyst, fremdeles. hadde det ikke vært for de mørke skyene over fjorden, de som ligger og gjør havet grått, hadde det vært enda lysere.

jeg hører på Lambada, tenker at det godt kan være sånn, snart og lenge lenge lenge.

Reklame

hallo senebetennelse

…

SHUSH SHUSH

SHUSH MED DEG

stagnasjon, min nemesis

jeg har vondt i halsen. håret lukter fremdeles nyfarga, etter to vask. kanskje det bare er sjampoen. jeg har vondt i halsen og har ikke tid til å bli sjuk. har drukket te med honning og spist ostesmørbrød med kvitløk. da jeg hakka opp kvitløken fikk jeg olje på fingrene. stakk en finger inn i munnen, smurte oppe i ganen, så langt bak jeg kom, på den sida det gjør vondere og vondere på. har ikke tid til å bli sjuk nå. eksamen, jobb torsdag fredag lørdag søndag, vil ikke måtte ringe inn sjuk, vil ikke sitte med eksamen i fanget og være sjuk, ikke samtidig, en ting av gangen. ok? neivel.

noe her føles litt ferdig. kanskje det bare er jeg og wordpress. en blogg er en blogg, den kan jo ikke være statisk, jeg kunne ikke fortsatt å vrenge sjela mi og filosofere og prøve å forstå verden og aller mest meg selv i all evighet, jeg kjenner at det begynner å bli nok nå, føler at konseptet her er for løst, for dibbedarri.

kanskje det bare er jeg og wordpress. kanskje bloggen trenger et nytt hjem. kanskje jeg trenger en ny blogg. trenger jeg en blogg? (ja) (skrivekløe, formidlingsbehov, oppbevaring; jeg kan lete fram biter av meg selv her og det liker jeg, det er et utløp for noe, og kanskje burde jeg funnet et anna utløp, kanskje burde jeg retta det mot noe annet, noe med mer substans, jeg vet ikke, men jeg liker dette, å bare skrive noe, ikke tenke så mye, bare skrive det som jeg tenker, tenke med tastaturet først og hodet etterpå, resonnere mens jeg skriver, få respons, umiddelbar respons)

jeg har vondt i halsen. jeg farga håret mitt mørkebrunt. eller brunt, mellombrunt, det er så mange måter å definere på. jeg er mørkhåra nå. de blonde tustene som sola og slitasjen og genene har dratt fram sia jeg var lita, er borte. jeg ser meg i speilet og tenker ikke lenger at hele meg ser blass ut. litt dradd kanskje, stress, for mye salt, men ikke blass lenger. hvorfor får man hårfarger som gjør en blass? jeg tenkte enten klipper jeg meg, eller så farger jeg håret. det ble kjemikaliene. når alt gror ut kan jeg klippe det sånn jeg vil. så kan fargen gro og vaskes ut også. bleikes i sola. det er en syklus det også. farge håret, ikke farge det. klippe håret, ikke klippe det.

status quo må aldri opprettholdes. bevegelse, bevegelse. forandring.

mens vinteren regner bort

frykter for flom i Nordre-Nordland og Sør-Troms, sa de på værmeldingen i går, eller nyhetene (Nordnytt kanskje), og det er jo der jeg bor, geografisk og fylkesmessig akkurat der jeg bor, og det har regna og blåst ute i dag, jeg tror ikke det er flommen, det er syndfloden, tror jeg våkner opp til bar bakke i morra, og aller helst skulle jeg holdt meg på rommet i dag, sett alle episodene av The Big Bang Theory, kokt kakao, lagt klærne inn i skapet, men jeg måtte jobbe, og det jeg burde ha gjort var å skrive på eksamen, men jeg drømte at jeg hadde 38,5 i feber i natt, jeg drømte at jeg ble sendt hjem, kommandert i seng mens jeg prøvde å si «men det går greit altså, æ blir bare gira av feber, føle mæ helt ok», jeg drømte at ting gikk i oppløsning og det var solskinn og jeg var helt ok med det, følte meg fri, det var sommer og sol og grønt og blått (og ute på øya) og ting ble oppløst og kollapsa litt, men det var helt greit, helt åkei, jeg drømte at jeg var syk, tror det taler for seg selv

Lisa Loeb: Do You Sleep?

Nittitallspop, pur awesomeness. Jeg digga Lisa Loeb fra jeg først hørte henne. Tror det var I Do. YOU CAN’T HEAR IT BUT I DO, I I I DOOOO. Jeg husker videoen, Lisa med sekstiallsbrillene og minikjolen og sveisen, den dødsfine sveisen. Jeg var fangirl. Da jeg så videoen til «Do You Sleep?» igjen en gang på midten av 2000-tallet kjente jeg den igjen. Jeg huska sølvkjolen og vannet, men låta huske jeg hovedsaklig som «den låta i en Party of Five-episode som jeg digga skikkelig men ikke ante hvem som sang og det irriterer vettet av meg!!!».Og ja, nettopp: Party of Five folkens:

Neve Campbell, som het Julia i Party of Five, var på en konsert på en klubb. Så gikk hun ut, sto og hang over rekkverket, krangla med en kjæreste, eller noe, eller whatever, og i bakgrunnen var denne låta, inne fra konserten, og jeg hadde den på hjernen i flere år, det nærma seg et tiår sikkert, og ingen visste hvordan låt det var, ikke engang når jeg nynna i don’t know / and i don’t care / if i ever will see you again / i don’t know / and i don’t care / if i ever will be there, og dette var før man hadde track id på telefonen og før man bare kunne si: JFGI, så jeg visste ikke hvem det var, i hodet mitt hun på scena sett litt ut som Amanda Marshall

(Håret i alle fall, jeg var sikker på at det var blondt, svært og krøllete, dessuten var det rett tid, Amanda Marshall sang what if God was one of us på radioen rett som det var på denne tida. EDIT: dvs, Joan Osborne sang one of us, Amanda Marshall sang let it rain. Men hun ahdde stort, blondt, krøllete hår hun også. Joan Osborne, altså.)

Men det var Lisa Loeb

Det fortalte INTERNETT meg noen år uti 2000-tallet. 2004, eller 2005. Førte til en personlig revival av nittitallspop. Prøvde å pushe på alle jeg kjente. Tror ikke helt de tok agnet. Skjønner ikke hvorfor.