uvirkelig, virkelig

for tida vil jeg helst at ting skal være tullete, og morsomme, og tøysete, og underholdende, og fjasete, og lett, og gøy

så veltes regjeringer i Nord-Afrika, så flyr en gal manns bombefly over revolusjonære, så rister bakken i New Zealand, så skjelver havbunnen utenfor Japan, så skylder flodbølgen over landet og drar med seg alt, så sprenges en atomreaktor, så venter vi på det neste

så mishandler de aper for å løse en gåte som ikke er en gåte

og jeg sier «oida» til jordskjelv, jeg sier «uffda» til tsunamier, trekker på skuldrene av revolusjonene, snurper munnen sammen av nedsmelting

drømmer om å reagere

når ble verden så uvirkelig?

er det det som er å vokse opp, kjenne verden bli uvirkelig, kjenne alt utenfor min umiddelbare nærhet som fjernt og uten betydning (for meg, for mitt liv, for karakterene mine, for humøret mitt, for jobben min, for samtalene mine)?

så pusser jeg tennene mine, så vasker jeg ansiktet, så kler jeg på meg pysjen, så legger jeg meg under dyna, ler av en morsom episode av en hvilken som helst serie

så sover jeg som et barn

Reklame

en helt vanlig dag på jobb

og jeg kommer hjem med en graf i panna.

brillene mine ligger nede i stua, holdt sammen av tannpirkere og teip. på venstrehanda har jeg en forslått og litt hoven og ubrukelig ringfinger. og i panna har jeg (obs: repetisjon) altså en graf. eller et stjernebilde. jeg foretrekker stjernebilde. litt Ursa Minor over det. Lille Bjørn. bare feil vei.