uvirkelig, virkelig
av vaarloek
for tida vil jeg helst at ting skal være tullete, og morsomme, og tøysete, og underholdende, og fjasete, og lett, og gøy
så veltes regjeringer i Nord-Afrika, så flyr en gal manns bombefly over revolusjonære, så rister bakken i New Zealand, så skjelver havbunnen utenfor Japan, så skylder flodbølgen over landet og drar med seg alt, så sprenges en atomreaktor, så venter vi på det neste
så mishandler de aper for å løse en gåte som ikke er en gåte
og jeg sier «oida» til jordskjelv, jeg sier «uffda» til tsunamier, trekker på skuldrene av revolusjonene, snurper munnen sammen av nedsmelting
drømmer om å reagere
når ble verden så uvirkelig?
er det det som er å vokse opp, kjenne verden bli uvirkelig, kjenne alt utenfor min umiddelbare nærhet som fjernt og uten betydning (for meg, for mitt liv, for karakterene mine, for humøret mitt, for jobben min, for samtalene mine)?
så pusser jeg tennene mine, så vasker jeg ansiktet, så kler jeg på meg pysjen, så legger jeg meg under dyna, ler av en morsom episode av en hvilken som helst serie
så sover jeg som et barn
Glimrende lesing. Vi har det nesten for trygt og godt her på berget.
Som om jeg skulle skrevet det selv.
Stian: Takk :) Enda større problem er det vel at resten av verden ikke har det så trygt og godt?
Rullerusk: voksenapatien. fyfan.
Shit, det er det du skriver jeg har gått og tenkt de siste dagene men ikke klart å formulere.
Leste en gang om en jente som hadde en psykisk lidelse som gjorde at hun tok innover seg alle nyheter hun leste/hørte som om det gjaldt hennes nærmeste, så hun måtte isolere seg fra alt og alle. Jeg klarer ikke en gang å innbille meg hvordan det måtte være.
Dette var skikkelig bra skrevet. Og akkurat sånn er det. (Selv om apeforsøkene fikk meg til å grine.)
[…] i april, men jeg husker at det murra seg nærmere og nærmere overflata. jeg ønsket å finne igjen engasjementet, men følte meg mest nummen og likeglad. jeg analyserte meg selv ihjel. jeg kjente at det ble […]