om våren

av vaarloek

i går i overigår, på tirsdag, var jeg i henningsvær

jeg hadde saltvann i håret i to dager, det så ut som det hørte til et troll som hadde levd i skogen, flokete og bustete og tørt, pisket av Lofothavet, fem og en halv time i ribb ute på havet, holdt med fast med frosne hender, vrei meg til sides for å unngå sjøsprøyten, prøvde å bevege tærne for å kickstarte blodsirkulasjonen, mens vi så etter meteorologisk institutts oransje metallblåser (og en liten meteorologisk seilbåt), sluppet ut for å måle havstrømmene og sjekke om forskernes modeller er nøyaktige, det var vi og tre menn i overlevelsesdrakter og når de hoppa ut i vannet blåste draktene seg opp og de så ut som flytende tjukke teletubbies (og en som kjørte båten, og en som ikke hadde overlevelsesdrakt på seg)

jeg kjente havlufta i meg i hele går

å komme til Lofoten igjen var litt som å komme hjem

jeg savner å være ute

bare være ute, en hel dag, sitte ute, gå ute, være på havet, springe rundt, hyle, få latterkrampe, rulle i gresset, klatre i bergen, kaste stein i vannet, jeg savner det, det var så mye bedre, eller, det var annerledes i alle fall, annerledes enn det er nå, jeg kjenner til og med at det er lettere nå å skru av pc-en, sette meg ned å lese noe, etter bare en dag avkobla (nesten helt), ute i naturen, fy fader, man trenger det, jeg trenger mer natur, jeg så meg i speilet i går og tenkte «om jeg bare kutter håret mitt rett under skuldrene er jeg Ronja Røverdatter» og jeg tror jeg trenger å blir mer Ronja Røverdatter, og kanskje litt mer Wenche Foss, men mest Røverdatter, mer villskap

det er jo vår

man burde hilse våren med et vårskrik

Reklame