når noe faller på plass og det egentlig føles som om noe går i stykker
av vaarloek
i dag var en rar dag
jeg sa noe, og det var en åpenbaring, og så satt jeg hos rådgiveren og grein i en halvtime, førti minutter, prøvde å le det litt bort (det var ikke så ille altså, haha, det går bra, haha, så teit å sitte her og grine liksom)
facepalm: å faktisk kjenne at du forstår noe du egentlig alltid har visst
det er en forskjell på å vite noe med hodet og kjenne det med hjertet, eller med følelsene, som jo også er i hodet, så det er litt rart at vi skal skille sånn mellom dem, men det betyr vel bare at man på den ene siden forstår noe med intellektet sitt, men ikke med følelsene, ikke med den andre hjernehalvdelen kanskje, jeg vet ikke, det var i alle fall som om to sannheter ble forent og så skjønte jeg noe jeg alltid egentlig har visst
at det ikke var min feil
at det aldri har vært noe galt med meg
at det ikke var noe jeg gjorde, eller sa, eller var
men at det var noe noen andre bestemte, noe jeg ikke hadde kontroll over
og at jeg ikke lenger lever i den virkeligheta, selv om jeg noen ganger reagerer som om det er det jeg gjør. som når jeg får kritikk, og ikke klarer å gjøre annet enn å jobbe mot følelsene mine så jeg ikke begynner å grine. eller som når jeg opplever noe som urettferdig, og blir lei meg og frustrert og egentlig reagerer på femten år gamle spøkelser. hvordan kan jeg svare på kritikk, eller ta den til meg på en bra måte, når jeg forsøker å svare på noe som skjedde for femten år sia, når det er der jeg befinner meg emosjonelt, inni meg?
det går jo ikke
det er ikke rart at jeg er så var for kritikk. jeg ble mobba. så begynte jeg å kritisere meg selv, hele tida. kan ikke, får ikke til, ikke bra nok, glemte noe, gjør det ikke rett, føkker opp, klarer ikke, vet ikke, vil ikke, tør ikke, det var ikke meninga, unnskyld, unnskyld, beklager, jeg bare
hva kommer alle de andre til å si
tenk om de snakker om meg
tenk om de mener noe om meg
tenk om de syns jeg er teit, irriterende, dum
som om alle de andre bryr seg
det er jo bare jeg som bryr meg
og jeg har alltid visst det, rasjonelt
folk er ikke ute etter å ta meg
vennene mine er ikke interessert i å bruke noe mot meg
det kommer ikke til å bli som det var, da jeg var elleve, tolv, aleine, grein fordi de som hadde vært vennene mine ikke tålte at jeg eksisterte lenger, gjemte meg på do i friminuttene, følte meg stygg og mislykka og feil feil feil. så jeg blei livredd for å være feil. for å ikke være likt. for å være irriterende. jeg ble livredd for meg selv. for jeg måtte jo ha gjort noe for å plutselig være «alles» nye favoritthakkekylling. og når folk skuffa meg senere, når venner svikta meg, når noen plutselig ikke likte meg; da måtte det jo i alle fall være meg, ikke sant?
men det var ikke meg. det var de andre. det var ikke min skyld. det var noe de bestemte seg for. det var ikke jeg som gjorde noe galt. jeg var bare uheldig. jeg var bare rett person, feil sted.
det eneste jeg gjorde som var feil, var å la det skje. ikke da jeg var elleve, tolv. da jeg var eldre. da jeg ikke turte å si ifra, ikke turte å si i mot, fordi da ville det bli en konfrontasjon, det kunne jeg ikke takle. så jeg lot folk tråkke på meg, noen ganger. jeg ble et lett bytte, noen ganger. jeg ville ikke være vanskelig. jeg ville ikke være plagsom. jeg visste ikke hvordan jeg kunne forsvare meg selv, hvordan jeg kunne ta igjen, hvordan jeg kunne la være å bry meg.
men det var ikke min feil. det var aldri min feil.
Hanne, jeg vet ikke hva jeg skal si men jeg har lest dette tre ganger back-to-back nå. Du har så rett; det er ikke deg – det var dem. Var. Det er forbi. Jeg mange lignende erfaringer som deg, men ser at jeg var heldigere i hva som skjedde etterpå, kanskje. Om du var her, ville jeg gjerne gitt deg en klem. Men det går ikke.
Så du får en fin verbal blomst (?!) for et blogginnlegg jeg kommer til å lese mange ganger, og fordi jeg krysser fingrene for deg. Igjen.
<3
jeg vil bare si Hei! Og så bra, dette var. Og at det ikke var deg. Noensinne. Og <3!
Fine Hanne, du er ei av de tøffeste jentene jeg vet om. Og ei av de fineste. Du har så rett, det var aldri deg. Håper du sier det til deg selv hver dag, og at du tror på det.
(Kanskje vi sees på lørdag! Det hadde vært trivelig. Post-konsert-henging, kanskje?)
Ville bare si noe om dette du skriver:
– hvordan kan jeg svare på kritikk, eller ta den til meg på en bra måte, når jeg forsøker å svare på noe som skjedde for femten år sia, når det er der jeg befinner meg emosjonelt, inni meg?
Mental øvelse: Trene på å bli din egen ‘objektive’ iakttager. Gå et (mentalt) skritt til siden, la kritikken passere forbi deg. Se på det som farer forbi, men ikke treffer deg. Vurdér det som passerer, type: Oj, DET var en sur kritikk, sann! Her var det mange pigger – eller : Her kom det masse som jeg ikke vil ta inn over meg nå, osv.
Dette gir deg litt tid og rom til å vurdere om du ønsker å ta imot det som kom eller ikke, det gir enslags frihet fra følelsen, frihet til å se på og slippe å reagere. Som et aks i storm. Det bøyer seg helt til bakken. Og reiser seg så fort vinden blir borte. Interessant øvelse. Lykke til.
Takk! Jeg øver meg på det. :)
Oi, så fint det var. Det er så fantastisk å forstå ting man egentlig alltid har forstått, men aldri fått sagt ut høyt til seg selv. Syns det var bra du grrein, viktig dét. Forløsende.
Forresten så har jeg byttet blogg, hilsen peanutbutterjam, det var fraglene som tvang meg.
Fælt å ha det sånn, men fint at vi er flere som har vært i samme båt. Og at i alle fall én av oss skriver godt nok til å sette ord på hvordan det føles å se tilbake på det, og hvor forbanna vanskelig det er å komme ut av tankemønstrene folk rundt en har jobba hardt med å få deg inn i.
Fine du! Jeg er så glad for at hodet og hjertet har kommet til samme konklusjon nå, det var aldri deg. Og jeg, jeg har savnet deg og bloggen din på min reise rundt i denne internettløse verden. Så det.
Du er fin. Verden er dum. Men du er sterk. Og det var, som du sier, aldri din feil. <3
alle sammen:
takk <3
[…] et rart år, du har vært så rar, og så full, og så annerledes, jeg noterer deg ned som noe stort og lurer på om du var et sidespor eller et veikryss, og om jeg valgte rett (endelig) da jeg sto […]
[…] så for ett år sia var jeg sliten. jeg var forvirra. men jeg husker også at jeg noe begynte å falle på plass. det skjedde ikke før i april, men jeg husker at det murra seg nærmere og nærmere overflata. jeg ønsket å finne igjen engasjementet, men følte meg mest nummen og likeglad. jeg analyserte meg selv ihjel. jeg kjente at det ble lettere og lettere å stå for det jeg mente. jeg forelska meg i Nord-Norge igjen, sakte men sikkert, og plutselig og brått (men det var ikke før april kom med Henningsvær og Lofothavet). jeg nynna på Lambada, venta på våren, venta på dette. […]