det det handler om

vi skriver eksamen. graver i de siste månedenes prosjektarbeid og alle problemene og alt vi gjorde feil (og litt det vi gjorde riktig eller burde skjønt vi gjorde riktig). og jeg gjør det jeg er flinkest på, sjølkritikk, stort sett, er det en ting jeg kan så er det sjølkritikk, alle burde-skulle-kunne, for jeg vet jo at jeg kan, egentlig, innerst inne, så vet jeg at jeg kan og jeg kan så mye bedre enn det jeg ofte gjør, men så er det noe rart der, fordi jeg vet at jeg kan, men det blir aldri bra nok uansett, uansett hvor mye jeg jobber eller hvor mye jeg legger i det, så blir det aldri perfekt, aldri bra nok, for ingenting blir noensinne perfekt, ingenting blir noensinne bra nok, så det er så mye lettere å sky litt unna, ta mindre ansvar, legge seg ned og stirre apatisk i taket, og lure på hvorfor det er så jævlig vanskelig, lure på hvordan alle de andre klarer det, får det til å se så lett ut, de bare gjør og så går det som det går, som regel bra, og når jeg ser det andre gjør tenker jeg sjelden på alt de har gjort feil, men når jeg ser det selv har gjort er det som regel alt jeg ser, alle manglene, alle feilene, og sånn har jeg granska meg selv i over ti år, i femten år, lett etter alle feilene, dratt de fram, tenkt på dem, studert dem; i speilet, i resultatene, inni meg, de har kverna rundt og rundt, alt som er feil, alt som ikke er så bra som det burde, skulle, kunne ha vært.

og det er jo ikke som om jeg unik her. jeg vet jo det. de færreste er fornøyde. og likevel virker det som om de fleste jobber forbi det, eller lever med det, eller legger det til sides og bare gjør, det de skal, det de må, og om de er skikkelig sterke, litt egoistiske: det de vil.

så jeg har begynt med det. man kan ikke tenke seg til det mennesket man vil være. man må begynne å gjøre. man må begynne å handle. man kommer til et punkt der det faktisk er viktigere å kjenne på hva man selv faktisk vil, hva man selv mener og tror er riktig, og så satse litt, eller følge den stemmen inni deg, ikke det alle andre mener, eller legger på deg, eller det man selv legger på dem, det man tror alle andre tenker og mener. man har ansvar for sine egne følelser, ikke sant. man har ansvar for sitt eget liv, for å gjøre det beste ut av det, gjøre det best mulig.

men hvorfor er det så vanskelig? 

Reklame

Lindisfarne

James Blake, ei fin låt og en rar, rar video.

noe her føles som søndag. eller en eller annen dramatisk historie om sommerferie og coming-of-age, på sånne rare måter folk bare gjør i bøker av Virginia Woolf , for eksempel. ute lukter det nyklipt gress. jeg er trøtt, vil heller sove enn å skrive eksamen.

 

en ferie i mai

jeg har vært i Marokko. det var varmt. herreløse dyr. søplete. hyggelige folk. alle vil hjelpe til. og så man passes på, ikke sant.

jeg landa og venta på flyplassen i sola. blei henta, satt i baksetet nordover, forbi Agadir, forbi Banana Village, til Taghazout. neste dag lærte jeg viktigheten av å fordele solkremen jevnt og regelmessig. fire dager senere ble jeg skrubba ned til babyhud av ei dame i et hammam. da begynte den solbrente huden min å flasse av. ny opplevelse (jeg har aldri vært så solbrent før). det var også en ny opplevelse å bli innelåst på et offentlig toalett. hvis gåta er: hvor mange marokkanere trengs for å få ei innelåst jente ut av toalettet, er dette svaret: ei til å oppdage den innelåste jenta og hente hjelp, en til å hoppe inn og løfte jenta ut og over døra og en til å ta imot på andre sida. på en plaststol. han hjalp sikkert han andre over også.

jeg sa «this is scary», for det var langt ned fra toppen av døra og til gulvet. akkurat da jeg hadde landa kom Tiril inn. «koffør krøyp du ikkje bare under?», spurte hun. helt ærlig, jeg vurderte det, men så slo det meg at tanken på å bli sittende fast under døra var mer flaut enn å måtte bli løfta ut. eller bare være innelåst og bli frigjort på en annen måte.

ellers har jeg utvikla et usunt forhold til sukrete myntete, lært meg ukedagene på arabisk (sliter litt med torsdag, bare), tatt bilder av mange geiter, sett enda flere, spist mye lyst brød og blitt kvalm av lukta av tusenvis av nye skinnvesker (og andre skinneffekter) inne på markedet i Rabat. egentlig skulle jeg kjøpe ei skinnveske, det var en plan, så jeg hadde ei som kunne matche de nye sandalene jeg kjøpte før jeg dro nedover (og fordi jeg har mista alle prinsiplene mine, nesten alle), men lukta av tusenvis av nye skinngreier fikk meg på andre tanker.

må tråle bruktbutikker og loppemarked i stedet.

myntete, solskinn, balkong og bølgesus. ikke feil måte å tilbringe en hvilken som helst søndag på.

å ha eksamen i ti dager, derimot. det er alltid feil.

men det må gjøres.

så er det over.

det går alltid over.

køben

(men hva er det første ordet?)

no matter if you’re fast, no matter if you’re slow

nå regner det, etter flere uker med sol og tørt vær renner det fra himmelen. om et døgn er det dobbelt så grønt ute. helt grønt. to uker før normalen, kanskje mer. det er så grønt! det er ikke sånn det bruker å være her. men det er fint. og snart kommer midnattsola tilbake. og jeg har ordna sommerjobb. og jeg har ordna litt fri. og om en og en halv dag drar jeg til Marokko. og om 11 dager sitter vi med eksamen utlevert. og om 21 har vi levert. om 21 dager feirer vi. enda et år. et helt år. wow. det var ikke her jeg hadde planlagt å befinne meg for et år sia, da jeg reiste hjem. det var ikke sånn det skulle bli. men det er sånn alltid. ting blir ikke som man planlegger.

noen ganger lurer jeg på hvorfor det er så vanskelig å føle seg normal.

possibly maybe, probably not

SO 90’s at jeg dør litt inni meg.

imens, i Harstad

det har vært 17. mai, den beste dagen jeg vet, i alle fall når jeg er i Oslo og det er fint vær og folk i gatene og alle vifter med flagg og roper hurra og vi sniker oss inn i toget for å vinke til Kongen, og ja, jeg har alltid vært patriot, jeg elsker landet, jeg elsker Norge, jeg liker til og med å ha en kongefamilie, enda så hyklersk det er av meg, for aller meste elsker jeg jo rettferdighet og likestilling, likeverd, like muligheter, men jeg elsker å ha en kongefamilie, jeg elsker å kunne snike meg inn i barnetoget eller borgertoget i Oslo for å gå, småspringe opp Karl Johan med flagget i ene handa og vifte på det, jeg blir et barn på 17. mai, det er sant, og etterpå slapper vi av litt, finner litt mat og skifter, så drar vi til Kubaparken, har med oss øl, vin, så er det fest på Blå, det er sånn det har vært de siste årene (bortsett fra i fjor, da jobba jeg hele dagen og så toget gå forbi langt der nede på Youngstorget, langt ned fra 11. etasje der jeg sprang rundt med mat og dessert og magetaske med penger), men ikke i år, i år var jeg hjemme i Harstad, det var ikke sol (men det var det dagen før, og dagen etter) og jeg var ikke i nærheten av toget, hørte ikke et eneste korps marsjere forbi, hørte ikke en eneste marsjtakt en gang, satt hjemme og pussa nesen og hosta og manna meg opp til å dra en tur til byen, for bunaden var klar og skjorta var strøket, og ei ny sølja var kjøpt inn (for vi finner ikke den gamle, den som er tretti år og har blitt forlagt et sted, jeg skylder på veggdyrpesten fra i fjor, da alt ble omkalfatra), så det var for dumt å ikke bruke den, ikke få vist meg fram i bunad, enda jeg hadde våkna med litt feber (37,5).

så jeg dro en tur til byen. klokka tre. #facepalm. alt er over da. men jeg fikk sagt hei til litt folk, i alle fall. fikk sett sukkerspinn og søndertråkkede heliumsballonger. så dro jeg hjem, spiste potetgull og streama serier.

i dag er det 18. mai. onsdag. på lørdag drar jeg til Marokko og blir borte i ei uke. nede i bukta har noen tatt ut kajakkene og ror ut mot fjorden. jeg hører på spillelista jeg laga til Kunst&Kaffe. kommer til å være fornøyd med den i lang, lang tid.

så fornøyd at du kan finne den her, faktisk. på Spotify, altså: Kunst&Kaffe

lørdag, siste del.

jeg prøvde å skrive noe, men det har vært ei lang, hektisk helg, det har vært ei lengre, mer hektisk uke. registrerer bare at i dette øyeblikket var jeg ganske happy. ingenting som post-prod-øl. og potetgull.

jeg var også ganske sliten. og etterhvert jævlig lattermild. krampestil. good times.

tidligere tok jeg et bilde av meg selv, og valgte denne posen. som om det gjør meg lengre. herregud. vettafan hva det var jeg tenkte på. ser ut som et dårlig forsøk på imsdalreklame. var ganske sliten da også.

etterpå gikk jeg hjem. klokka var kvart over tre. byen så ut som dette.

før jeg runda hjørnet og så alle folka på torget. og før jeg kryssa veien og så alle folka i taxkø. herregud. det var deprimerende. jeg sto i taxikø altfor lenge. kjempelenge. gomla på en cookie jeg hadde tatt med meg og prøvde å ignorere paret ved sia av meg, han: en halvtjukk dude i svart, hun: en slank dame med hestehale og lang sykkelshorts (!) og, for å toppe det hele; kvite ankelsokker i miragesandaler. det var ikke derfor jeg prøvde å ignorere dem da. ikke fordi han sto bak henne og holdt rund henne heller. heller fordi hun holdt hendene bak ryggen og liksom, NAPPA fyren PÅ KUKEN. serr. i offentlig taxikø. lite skjult berøring på intime soner. sendte følgende melding til the nam:

«Omg gross å se folk i taxikøa ta kværandre skritte seriøøøst finn ei bortgjemt bakgate og get it over whit already»

ser ut som jeg er dyslektiker. eller veldig full. var mest bare veldig sliten. og litt, i dunno, brisen kanskje. mest sliten. overtrøtt. det er som en form for promille, det og.

så jeg sto i taxikøa og venta, og venta, og venta. så spurte plutselig han ene fyren som plutselig sto fremst i køa: «e du storesøstra tell ho Therese?». jeg sa nei. han sa «da får du ikkje sitte på likevel». jeg sa «jo, æ e søstra tell ho Therese! skal dåkker sørover». og det skulle de. så i stedet for å betale 150 kroner, betalte jeg 68, og fikk høre at jeg ligna veldig veldig på ei Therese, som spilte handball. jeg tror knapt jeg har rørt en handball. morsomt. bra deal. for meg i alle fall.