det det handler om

by vaarloek

vi skriver eksamen. graver i de siste månedenes prosjektarbeid og alle problemene og alt vi gjorde feil (og litt det vi gjorde riktig eller burde skjønt vi gjorde riktig). og jeg gjør det jeg er flinkest på, sjølkritikk, stort sett, er det en ting jeg kan så er det sjølkritikk, alle burde-skulle-kunne, for jeg vet jo at jeg kan, egentlig, innerst inne, så vet jeg at jeg kan og jeg kan så mye bedre enn det jeg ofte gjør, men så er det noe rart der, fordi jeg vet at jeg kan, men det blir aldri bra nok uansett, uansett hvor mye jeg jobber eller hvor mye jeg legger i det, så blir det aldri perfekt, aldri bra nok, for ingenting blir noensinne perfekt, ingenting blir noensinne bra nok, så det er så mye lettere å sky litt unna, ta mindre ansvar, legge seg ned og stirre apatisk i taket, og lure på hvorfor det er så jævlig vanskelig, lure på hvordan alle de andre klarer det, får det til å se så lett ut, de bare gjør og så går det som det går, som regel bra, og når jeg ser det andre gjør tenker jeg sjelden på alt de har gjort feil, men når jeg ser det selv har gjort er det som regel alt jeg ser, alle manglene, alle feilene, og sånn har jeg granska meg selv i over ti år, i femten år, lett etter alle feilene, dratt de fram, tenkt på dem, studert dem; i speilet, i resultatene, inni meg, de har kverna rundt og rundt, alt som er feil, alt som ikke er så bra som det burde, skulle, kunne ha vært.

og det er jo ikke som om jeg unik her. jeg vet jo det. de færreste er fornøyde. og likevel virker det som om de fleste jobber forbi det, eller lever med det, eller legger det til sides og bare gjør, det de skal, det de må, og om de er skikkelig sterke, litt egoistiske: det de vil.

så jeg har begynt med det. man kan ikke tenke seg til det mennesket man vil være. man må begynne å gjøre. man må begynne å handle. man kommer til et punkt der det faktisk er viktigere å kjenne på hva man selv faktisk vil, hva man selv mener og tror er riktig, og så satse litt, eller følge den stemmen inni deg, ikke det alle andre mener, eller legger på deg, eller det man selv legger på dem, det man tror alle andre tenker og mener. man har ansvar for sine egne følelser, ikke sant. man har ansvar for sitt eget liv, for å gjøre det beste ut av det, gjøre det best mulig.

men hvorfor er det så vanskelig?