denne kom på radioen og inni meg svimla det litt
til en gang for ikke så lenge sia
da Fleetwood hørtes bedre ut enn de noen gang kommer til å gjøre igjen
og Dreams var lyden av noe perfekt og overjordisk, eller noe som lå inni meg og utafor samtidig, og pulserte sammen med alt, alt, absolutt alt
kroppen er sliten og vil bare ha sjokolade
det begynner å regne når jeg skal sykle til jobben
jeg har rota bort brillene mine (håper jeg ikke)
døgnrytmen min er føkka og i to uker skal jeg jobbe kun kveld og natt
tenker jeg er i dur i midten av juli en gang, kanskje
kei, festen er over nå
på tide å rydde opp og sette ting på plass og riste meg selv i skuldrene
og legge en plan
(same procedure as every year, James)
på veien hjem, i bussen fra Kvæfjord skytterbane til kulturhuskaia natt til mandag, var stort sett en uregelemessig variasjon av disse tre låtene, med fokus på refrengene (eventuelt de eneste åtte ordene den siste låta består av)
vi burde ha mista stemmen alle sammen
lurer på hvordan psyken til bussjåføren er nå i ettertid …
sykt gode tider. nesten like bra som partybussen hjem fra Trondenes i 2008, da det var boomblaster og en skål med vin på rundgang mellom setene. og såpebobler. det store såpebobleåret. men i år var buss nummer 1 ca stappfull og det var ikke et stille sekund i bussen og det var ikke stille på festen heller, da bandet tok Toto etter flere requests og kjørte på med Rosanna og prøvde å kjøre på med Africa (men ingen kunne teksten før refrenget og da ga bandet opp) og du vet, er folk fulle og glade nok er de stoka på slagere og ingenting er artigere og beina mine kjentes nesten like lette som på det nachet på brygga i vika og det var bare god stemning hele veien
s å vi endte opp på kaia, til politiet kom og ba oss høflig om å forlate, så vi gikk videre til baksida av hurtigbåtkaia, der vi laga benker av planker og dekk og satte oss ned og fikk ei ti-liters bøtte med kaldvann over oss (og jeg tok en høylydt: herreguuud ka med å bare be oss om å forlate, i stedet førr å kaste vann på oss, fy fan så jævla frekt, det e vel ingen som vet at det bor nån her) (og det gjør det jo heller ikke, det er visst bare hurtigbåtmannskapet sine hybler) (men hvem vet vel det?), så vi gikk videre til kaia som ligger midt i mellom, ytterst der satte vi oss på den eneste benken, på gulvet, vin i sirkulasjon, sola titta frem gjennom skyene, jeg dro hjem i fem-tida, og etterpå blei det visst bading i havnebassenget
la oss si det sånn; det lå i lufta
festspillene er over.
festen er over.
jeg skal sommerjobbe, sykle, lese bøker, skrive, lære meg fransk, bli sprek. kanskje begynne med yoga.
jeg trenger å rehabiliteres etter den siste tida. den siste uka, de siste ti dagene, de siste månedene. sene netter, døgnrytme ute av kontroll, alt ute av kontroll (neida. joda. neida), hele personligheten min på en snurr, men jeg liker det, jeg har likt det, det har vært bra, det er bra, og folk spør meg «hva skal du gjøre nå?» og jeg tenker at de syns jeg burde finne meg en jobb og en mann og et hus og bli voksen, men jeg tenker at jeg aldri kommer til å bli hun som savner på servise, tror jeg, kommer aldri til å samle regningene i hver sin folder, en for ubetalte, en for betalte, tror jeg, kommer aldri til å stryke klærne mine eller vanne plantene, kommer aldri til å kjøpe planter, eller, jo, men jeg vet ikke, jeg ser ikke for meg å bo et sted lenger, enda jeg drømmer om det, ei leilighet, et hus, som er mitt, som jeg pusler i, som er mitt sted, men jeg ser det ikke for meg, det føles ikke realistisk, jeg ser på livet mitt og ser den ene kofferten etter den andre, jeg klarer ikke tenke stillstand lenger, jeg vet ikke om det er bra eller dårlig, hva jeg skal gjøre med det, jeg har begynt å stå på tå på bilder for å nå opp, men jeg vet ikke til hva
hvorfor skal man alltid måtte nå så langt
rekke så mye
jeg vil bare ha det moro
det er alt jeg virkelig vil
plutselig var jeg på en båt på vei til bjarkøy
plutselig hadde vi gått i land for å ta en pils i en van
det var jeg og fem belgiere og reidar som kjørte båten
det var ikke midnattsol eller varmt eller natt til første juni, akkurat
men det var fint, det er jo alltid fint
festspill, livet, øl, jobb, lyse netter, nye folk, gamle venner, drinks around, lite søvn
og nå: plutselig over. bare en fest igjen
(jeg vet ikke helt om jeg har det i meg enda en kveld. men jeg skal prøve, hardt)
jeg har tidenes uke. alt. tidenes. oslo var gøy. festspillene enda gøyere. og jeg som ikke engang var særlig gira da jeg dro hjem, jeg var litt sånn, festspillene liksom. been there, done that. og jeg har jo det. men alt er annerledes i år. jeg er annerledes. jeg vet ikke hva det er, eller hvorfor, men jeg trenger ikke søvn for tida, jeg går rundt og rundt og det er fest hver kveld og det er tidlige morgener, noen ganger veldig sene morgener, og jeg er ikke jenta som har hengt ute sent på natta og tatt ei øl, en drink, når jeg visste at jeg måtte opp tidlig neste dag, jeg har alltid vært sliten, og/eller sjuk, men nå går det, nå trenger jeg ingenting, en halvtime på øyet og jeg er klar for mer, det er folk her, gamle venner, nye venner, det er god stemning, og nå har regnet gitt seg og jeg kom hjem fra nach i går halv ett på formiddagen, via artist/arenaansvarligmøte, skoene fulle av pizza og rødvin, natta hadde jeg dansa bort, verden hadde vært så intens, som om lufta fylte alle porene, som om jeg pusta med hele kroppen, og jeg var lett som ei fjær og ingenting føltes skummelt, eller farlig, eller skremmende, eller stressende, alt føltes bare fantastisk, i det store huset i vika, nede ved havet, hoppa på trampolina, dansa på mørkeloftet
dessuten hilste jeg på ragnar olsen tidligere på kvelden og sa jeg var skikkelig fan
mission accomplished, fikk high-fives og applaus da jeg kom tilbake til bordet
det er tydelig at ordet sprer seg, men jeg står for det altså
for tida kan jeg stå for alt
verden verden verden
lille, store planeten
takk
på TV kjører Hurtigruta nordover
ute på havet seiler Hurtigruta nordover
på TV viser de bildene
og Kråkesølv synger at ingenting er så godt som nordavind mot varme kinn
men her har det ikke blåst på ei uke, to
ikke ordentlig
og jeg har ikke vært her på noen dager. løvetanna er halvveis avblomstra allerede. jeg så det komme. jeg skjønte det før jeg dro sørover. og i oslo var det skyer og regn og en time med sol, kanskje to. jeg hadde pakka klærne jeg har brukt de siste ukene. jeg hadde pakka sommerkjole, shorts, singlet. jeg visste det skulle bli regn, men jeg tok bare det jeg har blitt vant til. gikk rundt med våte tøysko i to dager. spiste meg mett på Oslo Vegetarfestival. dansa på Revolver. klemma på folk. det er så mange fine folk i Oslo. jeg tenker at andelen fine folk øker proporsjonalt med andelen mennesker generelt, så det er ikke så rart.
det er mer et fact of life.
en fun fact, om du vil.
jeg strør om meg med dem for tida.
tok taxi til Oslo S, tok flytoget til Gardermoen, fløy til Tromsø, spiste grønnsakspasta på kaia (sol, 19 grader, solbriller), sov på hurtigbåten hjem.
tenkte at det var fantastisk å lande på en anna flyplass enn Evenes, Harstad, Narvik.
jeg vil videre. tar det jeg får.
tingene som ikke er 
