natt til andre juni

by vaarloek

se midnattsola formørkes mildt av månen, midt på natta

stirre gjennom solformørkelsesbrillene, se konturene av noe svart og rundt over den gule, oransje rundingen, vite at det er månen som passerer mellom oss og sola, at dette skjedde sist for 50 år siden, neste gang i 2084 (var det ikke?), lure på om det de mener da er det å kunne se en solformørkelse på natta, det må jo være det, det kan jo ikke være så vanlig, men det er vanlig at det er sol midt på natta her, at sola henger lavt på himmelen, rett over horisonten, en stor oransjegul ball som lyser sterkt og skarpt mot deg, men aldri dypper under overflata

det er ikke så vanlig andre steder, klart, ikke sør i verden, vi lever i spesielle omgivelser, under spesielle omstendigheter, og jeg vet, jeg har vært heldig, på så mange måter har jeg vært heldig, fordi dette er mitt, dette er det jeg kjenner, dette er normalen, og det mest fantastiske, magiske jeg vet, på en og samme tid; sola om sommeren som aldri går ned, sola om vinteren som aldri kommer opp

men det er klart, sommer er det jo egentlig ikke, vi kler på oss ullgenser og varme sko når det blir kveld, temperaturen kryper ikke over tjue grader, teknisk sett er det bare vår, kanskje har vi blanda i alle år, det er ikke våren Nord-Norge ikke har, det er sommeren, vi går høst – vinter – vår – høst – vinter – vår, men det er greit, jeg trenger ikke tropevarme sjøl om huden min skriker etter det, noen ganger er det nok å sitte i fjæra, med andre folk, godt kledd, se på sola som henger lavt på himmelen, se en mørk flekk bevege seg over henne, vite at dette, folkens, dette er en once-in-a-lifetime-ting, dette er historien som skriver seg selv

Advertisements