tingene som ikke er

det det gikk i


på veien hjem, i bussen fra Kvæfjord skytterbane til kulturhuskaia natt til mandag, var stort sett en uregelemessig variasjon av disse tre låtene, med fokus på refrengene (eventuelt de eneste åtte ordene den siste låta består av)

vi burde ha mista stemmen alle sammen

lurer på hvordan psyken til bussjåføren er nå i ettertid …

sykt gode tider. nesten like bra som partybussen hjem fra Trondenes i 2008, da det var boomblaster og en skål med vin på rundgang mellom setene. og såpebobler. det store såpebobleåret. men i år var buss nummer 1 ca stappfull og det var ikke et stille sekund i bussen og det var ikke stille på festen heller, da bandet tok Toto etter flere requests og kjørte på med Rosanna og prøvde å kjøre på med Africa (men ingen kunne teksten før refrenget  og da ga bandet opp) og du vet, er folk fulle og glade nok er de stoka på slagere og ingenting er artigere og beina mine kjentes nesten like lette som på det nachet på brygga i vika og det var bare god stemning hele veien


s å vi endte opp på kaia, til politiet kom og ba oss høflig om å forlate, så vi gikk videre til baksida av hurtigbåtkaia, der vi laga benker av planker og dekk og satte oss ned og fikk ei ti-liters bøtte med kaldvann over oss (og jeg tok en høylydt: herreguuud ka med å bare be oss om å forlate, i stedet førr å kaste vann på oss, fy fan så jævla frekt, det e vel ingen som vet at det bor nån her) (og det gjør det jo heller ikke, det er visst bare hurtigbåtmannskapet sine hybler) (men hvem vet vel det?), så vi gikk videre til kaia som ligger midt i mellom, ytterst der satte vi oss på den eneste benken, på gulvet, vin i sirkulasjon, sola titta frem gjennom skyene, jeg dro hjem i fem-tida, og etterpå blei det visst bading i havnebassenget

la oss si det sånn; det lå i lufta

Reklame

cyndi lauper, du hadde rett

festspillene er over.

festen er over.

jeg skal sommerjobbe, sykle, lese bøker, skrive, lære meg fransk, bli sprek. kanskje begynne med yoga.

jeg trenger å rehabiliteres etter den siste tida. den siste uka, de siste ti dagene, de siste månedene. sene netter, døgnrytme ute av kontroll, alt ute av kontroll (neida. joda. neida), hele personligheten min på en snurr, men jeg liker det, jeg har likt det, det har vært bra, det er bra, og folk spør meg «hva skal du gjøre nå?» og jeg tenker at de syns jeg burde finne meg en jobb og en mann og et hus og bli voksen, men jeg tenker at jeg aldri kommer til å bli hun som savner på servise, tror jeg, kommer aldri til å samle regningene i hver sin folder, en for ubetalte, en for betalte, tror jeg, kommer aldri til å stryke klærne mine eller vanne plantene, kommer aldri til å kjøpe planter, eller, jo, men jeg vet ikke, jeg ser ikke for meg å bo et sted lenger, enda jeg drømmer om det, ei leilighet, et hus, som er mitt, som jeg pusler i, som er mitt sted, men jeg ser det ikke for meg, det føles ikke realistisk, jeg ser på livet mitt og ser den ene kofferten etter den andre, jeg klarer ikke tenke stillstand lenger, jeg vet ikke om det er bra eller dårlig, hva jeg skal gjøre med det, jeg har begynt å stå på tå på bilder for å nå opp, men jeg vet ikke til hva

hvorfor skal man alltid måtte nå så langt

rekke så mye

jeg vil bare ha det moro

det er alt jeg virkelig vil