clap your hands

sier Sia, og jeg tenker på The Clap, bandet jeg og Namra skulle starte, med klapping i hver eneste låt, kanskje litt stepping, men definitivt klapping

og så tenker jeg ok, og klapper med hendene

ikke nå, men ganske ofte

Reklame

O is for Oslo

som er en så fin by

fin fin

og vi skal være sammen helt til søndag!

det er digg. sjøl om jeg dro fra skyfri himmel og sol til … vel. en grå himmel. og regn? uten regnjakka mi. uten paraply. hah! jeg kan planlegge. jeg skal ha for det.

men jeg har blitt så godt vant. jeg har levd som dette i over ei uke nå: sol, til langt ut på natta. sol, til hun forsvinner bak fjellene på Grytøya, eller en liten harstadås litt tidligere. men sol, hele døgnet, hele tida. jeg får ingen fregner, men føflekken på nesen, mellom øynene, har plutselig kommet tilbake. den var sårt savna i mange år. jeg tror kineserne kaller den en dragetåre. eller noe sånt. jeg husker at det var poetisk og fint og at det var en bra ting. så det er bra den er tilbake igjen. legger min lit til at det lover godt.

men sola. min venn. bringer of d-vitamin. naturens lykkepille.

akkurat nå

• hater jeg astma og alt som gir meg astma og at astmaen min pluteslig er ca ute av kontroll. hater.
• er det sommer i nord-norge.
• gleder jeg meg til å dra til oslo og spise (her, f.eks). og henge ut.
• er jeg jævlig trøtt fordi jeg våkna av å ikke få NOK OKSYGEN.
• drømmer jeg om å pakke sekken og stikke et sted.
• har jeg ingen andre planer for sommeren enn Festspillene og jobb. mye jobb. satser hardt på overtid.
• lurer jeg på hvor brun jeg kan bli.
• har jeg dilla på Senjahopen. særlig Bråtebrann med Ida Maria.
• men den ligger ikke på youtube, derfor deler jeg heller Yttersia
• værsågod:

alle disse dagene som kom og gikk, etc.

den siste måneden har alt vært Back2business, Marokko og eksamen, eksamen, eksamen (ti dager til ende). og så kom sommeren og vi feira endt årsstudium og i dag var det tilbake på jobb, tre dager med jobb, så Oslo i fire dager, Tromsø i noen timer, Harstad og Festspillene etter det.

og så er det vel bare jobb da.

jeg håper på mye sommer i år. varmt vær. noen turer. kirkeparkhenging. grilling i fjæra. hoppe strikk, tau og paradis. sånne ting. rolig, men fint. jeg skal jobbe mye, tror jeg. har ikke sett turnusen ennå, eller skrevet under på kontrakten, men jeg vet den ligger der, jeg vet det blir mer enn det som står på den, legger støtet inn for overtid og to solide lønninger.

og så spør de: men ka skal du gjøre til høsten

og så har jeg egentlig ingen svar

skal man planlegge kanskje

skal man vite alt på forhånd

skal man stake ut en kurs og holde den

eller bare se hvor vinden blåser

hvor strømmen går

og snu seg tilbake og si «nå ser jeg veien»

for alt det er jo lettere i ettertid – da ser man veier og avstikkere, årsak og virkning. etterpå blir man kloke, på alt som var. på alt som kommer; not so much.

nobody moves, nobody gets hurt

for ti år sia hørte jeg på alternativ americana, stort sett

jeg sto i vinduet, så ned mot fjorden, det var vinter, det var mørkt, så bare lys som blinka nede ved fjæra, ferga som dro over til naboøya, lysene på andre sia, vurderte å slenge på meg sko og jakke og springe ned til havet, ned til vannet, som Ed Kowalczyk sang

og enten hørte jeg den akustiske versjonen av Dolphin’s Cry før jeg sovna, eller så hørte jeg August and Everything After og grein når Adam Duritz sang Raining in Baltimore, noen ganger når han sang Round Here

alt dette føles lysår unna, men noen ganger bare millisekunder

men nå er det sommer, det er lyst, jeg er ti år eldre, elleve år eldre, times have changed, men jeg ser fremdeles ut av vinduet, ned mot fjorden, hver dag ser jeg ned mot fjorden, hver dag har jeg sett ned mot fjorden, i ett år nå, snart noen måneder til

jeg vet ikke hvor jeg skal etterpå

men jeg tror det involverer et annet sted

 

sommernetter, skolefri

ikke Bjarkøy denne gangen, men (nesten) like historisk grunn. feirer innlevert eksamen og avslutta skoleår med grillings i Altevågen. i dag, som i går. men først fancy avslutningsmiddag med den smått dysfunksjonelle klassen. det ble plutselig sommer, forresten. sånn som alltid.

den første sommerdagen

dro vi over fjellet for å gå gjennom eksamen vår,en siste gang, bare at vi må ta en runde i morra igjen, så klart, pirk pirk pirk, men det er greit, det gjør ikke meg noe, å rette sin egen eksamen i sånne omgivelser, det er helt greit liksom, helt ok, jeg lå med nesa nedi ordene våre, lot som om det ikke vrimla med maur og edderkopper i gresset under meg, kjente noe krype på meg, fant ei bille, ei gullbille, ei svær gullbille, de var verdt mye, den gangen da vi samle biller og marihøner fra trærne nedfor skolen, på veien hjem, putta dem i fyrstikkesker, jeg har glemt hvorfor, kanskje skulle vi bare være kjipe med dem, se hvem som overlevde til enste dag, eller kanskje prøvde vi å fange flest, kanskje var det et spill, den med flest biller vinner, for jeg husker at gullbillene, de var verdt mye

denne ville gjort meg til vinnaren

den første sommerkvelden i 2011

jeg har bytta rom. den nye senga gir meg astmaanfall. sitter i senga på gamlerommet, som en gang var nyrommet, og ser ut på fjorden. jeg har sett mye på fjorden i år. den har vært lyseblå, grålig, rosa. den har vært blikkstille, kollsvart, skumkvit. noen ganger har jeg ikke sett den, bare sett lysene fra naboøya, ferga som krysser sundet. i dag kom den første sommerkvelden snikende. det er fremdeles lyst ute (som det er hvert år på denne tida). jeg gikk ned til svabergene og satte meg med høyresida vendt mot sola. den var så skarp at jeg måtte myse litt med øynene. klokka var ca 21:00. terna var hissig som vanlig, ute på skjærene, et evig leven. terna er av de som roper høyest. ikke roper heller, men konstant lager lyd. høyest. i 2006 valgte norsk ornitologisk forening terna til årets fugl. men i år er det 2011.  jeg hørte på ternene, så de fly over holmene og havet, mens mer og mer tang kom opp av vannet, eller ble igjen når vannet trakk seg tilbake.

tang. brunt sjøgress. vi burde spise den, som de gjør i japan.