stemmer fra undergrunnen

det har gått ei uke

det har gått over ei uke

det har gått ei uke og et døgn siden vi var i full forrvirring

siden oslos borgere sprang hjem og gjemte seg hos hverandre

siden utøya, snart har det gått ei uke og et døgn og nå er det minnekonsert i oslo domkirke

det er på radioen, på tv

det er minnemarkeringer over hele landet

og roser blir aldri det samme

til ungdommen blir aldri den samme

og mitt lille land blir aldri det samme

men sola skinner i oslo, den har vært fremme her

sola skinner, folk fyller år, nye mennesker blir født, de gifter seg, blir kjærester, engasjerer seg, lever

jeg vil heller tenke på fine ting som det nå

som at i undergrunnen i Kanebogen står det «TÆNK!!» «YOU CAN BE YOU!» og «FRIHET = :)»

Reklame

forresten

så forvilla jeg meg inn på tumblr i høst

så forvilla jeg meg tilbake igjen nå

etter 22. juli

det var ikke nok å uttrykke seg på norsk, tydeligvis

men her er jeg, i alle fall

i går kveld / i dag morgen

så jeg kom hjem igjen, forlot rosene og den svake råtne eimen, og kom hjem igjen, og sola skinte over Nordland, da vi kom til Troms var den bak fjellene, nå er fjellene rosa av solskinnet fra under horisonten et sted. og det er så stille her. det er så stille, så jeg tenker mer. jeg skulle ikke skrive om det som skjedde 22. juli nå, jeg skulle ikke. jeg skulle vende tilbake til noe normalt, tenkte jeg, skulle skrive om noe fint, noe morsomt, noe godt. men jeg satt på flyet, bladde i avisene og i Dagens Næringsliv så jeg det: «massakren på Utøya», og jeg forsto ikke, «vadå massakren på Utøya?», og så begynte tårene igjen, presse seg på, massakren på Utøya, det er den som gjør det, bomba kan jeg takle, bomba kan jeg forstå, jeg så knust glass ligge i gatene, forvilla meg inn på plassen foran regjeringskvartalet, glass overalt, jeg så sponplatene som har erstatta vinduene over hele sentrum, oslo, hjerter, blomsterhav, blomstereelver. jeg så alt det. jeg forstår Oslo. jeg forstår bomba. jeg forstår ikke Utøya. jeg kan ikke fatte Utøya.

jeg kan ikke fatte at Utøya nå er kjent som øya der 68 ungdommer ble massakrert.

det er det som treffer meg med full kraft i mellomgulvet. det er det som gjør så vondt, så vondt. se ansikter jeg kjenner igjen dukke opp på tv, i aviser. se at de har overlevd en terror og skrekk utenfor min fatteevne. se ansiktene og navnene til alle de andre. så unge som 14 år. noen nesten så gamle som meg. og jeg er ikke gammel. jeg har masse liv foran meg ennå. og de har ingenting foran seg lenger. så mange. det kan ikke forstås.

og livet begynner å bli normalt igjen.

det gjør det.

men det ligger der likevel. dette som er så umulig å forstå. massakren på Utøya. det er der virkeligheten glipper for meg. når utøyaungdommene skriver på twitter, om døde kamerater, om venner de har mistet, kom hjem, skriver de, kom hjem. men ingen kommer hjem nå.

ingen av dem kommer hjem, sånn som jeg nettopp gjorde.

ubegripelig.

/

så kommer jeg på jobb, gråter over alt

så går det noen timer, tv2 skal sende minnemarkering, jeg smører lunsj til brukeren jeg er på jobb hos, og Frode Alnæs begynner å spille, jeg bryter sammen på kjøkkenet, hulker og griner over brødskivene og leverposteien mens jeg skjærer dem opp i biter, griner mens jeg gir brukeren mat, griner når det synges i Folkets Hus, for det var alltid sang, det er alltid sang, AUF og AP, de synger hele tida, vi sang hele tida 

og det er sant, det jeg sa, det føles tristere her, så langt unna alt

kanskje det er stillheten

at alt her er som det alltid har vært

flagg på halv stang, så klart

blomster noen steder (har jeg hørt)

men alt som før

ingen elver av blomster, ingen hav, ingen glassbrott på bakken, ingen sponplater foran vinduene

livet går videre her, det har gått videre tilsynelatende ubemerket her helt sia fredag

og derfor gjorde det så vondt, og derfor gjør det vondere her, enn det gjorde i Oslo

men det er alltid tungt å gå videre, vi må plukke opp bitene, vi må lappe oss sammen igjen, vi må gå videre, så det blir lettere for de som kommer etter, som trenger lengre tid på å bearbeide, på å leve med det som har skjedd

vi blir aldri kvitt sorgen, og den merkelige følelsen av at det ikke skjedde

(bombe i Oslo? massakre på Utøya?)

men vi lever, og det må vi fortsette å gjøre

vi skal huske 22. juli

Regjeringskvartalet, Utøya

vi skal ta dere tilbake

så begynner det å komme

normaliteten.

sakte, men sikkert.

kjenner den sniker seg inn. vi har ikke triste hjerter hele dagen, hele tida. vi snakker ikke bare om hendelsene, om Utøya, om skrekken, om Oslo, lille Oslo. vi snakker om andre ting også. klarer å se en film uten å tenke «må se nyhetene, må sjekke face, må sjekke twitter, må sjekke nettet, herregud, hva skjer nå, hva sier de, hva mener de, hva har skjedd, skjønner ikke, må vite, må vite mer».

vi skjønner fremdeles ikke.

vi vet det har skjedd.

men livet er fremdeles her, og det må leves, og det må normaliseres, for vår alles skyld.

i kondolanseprotokollen skreiv jeg:

etterdønningene

rosene, menneskene, landet.

fantastisk.

jeg er så glad i dere. jeg er så glad vi dro ut og viste hverandre, de pårørende og berørte, verden til og med, hva vi er laga av. jeg er så glad dere finnes. jeg er så glad for at twitter finnes, og har vært det fantastiske stedet det har vært siden fredag. samhold, kjærlighet, #oslove. jeg er så glad for at vi snakker om det, får det ut. vi er en traumatisert nasjon nå. men vi kommer gjennom det. for noen av oss blir det vanskeligere enn for andre. for noen av oss blir det svært vanskelig. jeg håper vi fortsetter på den veien vi er nå. jeg håper vi fortsetter å vise alle dem den omtanken og kjærligheten vi har vist den siste tida.

jeg har ikke andre ord for det, enn

takk.

Norge, mitt lille land, vårt lille land. vi er ikke mange. men vi er sterke. vi skal fortsette å være sterke. vi har ikke latt oss skremme, latt oss true til gjemsel og frykt. vi må ikke la hatet vinne. jeg skulle ønske ingen møtte opp utenfor Tinghuset når Anders Behring Breivik skal være der. jeg skulle ønske vi viste ham ryggen totalt. ignoranse. at vi ikke lot ham få vise seg, få den oppmerksomheten han så intenst ønsker seg og har planlagt. for dette handler ikke om ham. dette handler om oss. om vårt land. om våre ungdommer. våre døde og våre overlevende. om alle vi som satt rundt i landet og ikke skjønte hva som traff oss.

noen av oss pekte på andre. noen av oss pekte på innvandrere, mørkhudede, muslimer. noen av oss besverget oss til FRPs politikk med en gang bomba smalt, sa «hva var det jeg sa», mente at vi endelig hadde noe vi kunne bruke for å fremme innvandringsfiendtlighet, intoleranse, fremmedfrykt og hat. mange av oss skammer seg nok nå. noen rettferdiggjør det med at «det måtte komme med det politiske styret vi har i landet her».

men newsflash, realitycheck: i den store skalaen som heter verden, har vi det bedre enn noen andre. dette landet er et demokrati. dette landet er et fritt land. dette landet har et av de beste velferdssystemene, et av de tryggeste samfunnene. dette landet har rom til flere. vi har plass til flere. vi har rom. hjerter og rom. om noen av oss er misfornøyd med styresmaktene, så har vi et svar: engasjer dere.

bli med. debatter. utveksl meningene deres. gjør det saklig og argumentert. bidra.

og stem. gå til valgurnene i høst, og legg ned din stemme. for et fritt samfunn. for et åpent samfunn. for et samfunn der demokratiet lever, og ikke lar seg knekke eller kue. for et samfunn der vi viser hva vi mener med ord, ikke med vold. der vi svarer vold med ord, med den nåden volden som har rammet oss, ikke ga oss.

vi elsker dette landet. vi vil alle det beste for det. vi er kanskje ikke alltid enige om hva det beste er, men vi skal respektere hverandres meninger og ulikheter, åkke som. vi skal ikke ty til lavmål. vold. det være seg fysisk, eller verbalt. vi skal ikke ønske vondt på hverandre, eller forsøke å si at vi forstår hvorfor.

for vi skal ikke forstå hvorfor. hvorfor noen kan gjøre vold mot andre mennesker. hvordan en mann kan forårsake slike voldsomme lidelser. det skal vi ikke forstå, på noen måte. vi skal ikke være enig i ideene hans, synspunktene, for de synspunktene, de ideene, er det som førte til dette blodbadet, denne sorgen, dette grusomme, forferdelige blodbadet vi har vært vitne til denne helga.

så vi skal reise oss og si imot. vi skal ytre våre meninger, men med kjærlighet til hverandre og landet vårt, uansett hva de er. det må ligge i bunn. ikke frykt, ikke hat. ikke angst for forandringer, utvikling. ikke redselen for «dem».

for det var ikke «dem» som skadet oss. det var en av oss. det var en vi trodde var en av oss.

det må vi aldri glemme.

vi må aldri glemme det.

sammen, sterkere

fremdeles er det uvirkelig, selvfølgelig er det uvirkelig, jeg har jo sett bildene, jeg har sett intervjuene, undgommene som bryter sammen, de fortvilte foreldrene, gleden når de kommer hjem i god behold, jeg har sett papir og avfall sveve i røyken etter bomba, etter smellet, sett de knuste vinduene i hele byen, det totalskadde regjeringskvartelet jeg så ofte gikk forbi, går forbi når jeg er i oslo, og jeg har grått, så klart, jeg har grått, jeg har snakka, jeg har prøvd å forstå noe uforståelig, men alt her er som det har vært, flagget på halv stang på toppen av rådhuset, utenfor Forsvarets administrasjon, men det er det, stort sett, det er det, og jeg skjønner ikke, hvor er alle, hvorfor reagerer dere ikke, hvorfor føler ikke menneskene i denne byen min behov for å vise, for å være lamme, for å bli med i en nasjonal sorg, for det hjelper, det hjelper oss å se at alle bryr seg, det hjelper å se lys, flagg på halv stang, det hjelper oss å gjøre det, tenne lys, heise flagget opp, så litt ned, og jeg og venninna dro til byen, ville inn på Arbeiderpartikontoret, men det var stengt da vi kom, det lå en bukett og to lys utafor, så vi tente faklene våre, og det hjalp litt, men enda mer om det hadde vært flere, om flere hadde lagt ned noe, et eller anna, Troms er hardt ramma, det sto i Harstad Tidende, vi er hardt ramma, alle er hardt ramma, vi har mista så mange

«On a per capita basis, Norway lost twice as many people today as the U.S. did on 9/11.»

–theatlantic.com

vi har mista så mange, og det kunne vært flere, herregud, det kunne vært flere, men det skulle vært ingen, det skulle vært ingen, vi skulle ikke grått over 93 døde nå, flere savna fremdeles, vi skullle ikke diskutert Anders Behring Breivik, kunstgjødsel, politiets responstid, falske politimenn, vårt lille land, vi skulle snakket om agurker, agurker, vi skulle snakket om været, om regnet, om Harry Potter, om jordbærene

alt anna enn dette

og jeg tar det personlig

det var et angrep på AUF

og jeg tar det personlig

jeg var med, jeg var en AUF-er, jeg var på Utøya, mens Anders Behring Breivik i sin stormannsgalskap og narsissisme planla å gjennomføre det mest horrible terrorangrepet på norsk jord, det mest horrible et menneske kan finne på, massakrere ungdommer, barn

han kunne angrepet meg, det er sånn det føles, venninna var fylkessekretær for AUF i Troms for noen år siden, han som er  det nå; død, borte

det kunne vært henne,  meg, oss

det er våre idealer, vårt verdensbilde, vår tro på toleranse og demokrati,  åpenhet og frihet som har vært under angrep

og vi har mistet så mange

men vi har ikke mistet dem

vi skal aldri miste dem

vi slår ring rundt dem

vi står sammen, vi står sterkere

alltid

utøya, evige utøya

• å stå på kaia på landsida i solsteiken, klare å snike vin over med båten (ta den med tilbake, drikke den i oslo)
• å gå opp bakken opp til campen, tung sekk på ryggen, lete etter campen
• å sitte rundt bålet med regionen, røyk i øynene
• å bli sendt på jakt etter bålvender / å være verdens mest lettlurte person
• å spille kubb på plenen med Lubna 
• å snakke med jenta fra Uganda, forstå verden litt etter litt
• å bli solbrent for første gang
• å høre inspirerende innledning
• å være samla inne i salen, høre ragni synge «keep on rocking in a free world»
• å sitte nede i bolsjevika, vindstille, alle menneskene, gitar, synge

du är det finaste jag vet, du er det dyraste i världen

• å se en frosk på veien, ta et bilde med engangskameraet
• å skifte klær i et lite telt fra søttitallet
• å si farvel, komme tilbake neste år
• å danse seg svett til Surferosa, Timbuktu
• å dra inn til Oslo, demonstrere mot okkupasjonen av Palestina, krigen i Irak
• å snakke med Stine Renate om dialekter, hvordan ungdommen i valdres legger om til oslomål (jeg pusher dialekter, nynorsk)
• å synge «vi er auf-ere, det er de fleste som vi tre-e-ffer» med en viss klein ironisk distanse (jeg klarer aldri å melde meg helt inn i gruppementalitet, jeg holder meg alltid litt på kanten)
• å flykte fra regnet og øya inn til oslo og husly
• å komme hjem, fremkalle bilder, se på nyhetssakene pappa tok opp, se etter mitt eget ansikt, mine venners ansikt

nå:

• å skrive på veggen til AUF:

det er lenge siden jeg var en del av dere, men etter dette kommer jeg alltid til å være en AUF-er i hjertet mitt, og dere kommer alltid til å være kameratene mine.♥

angry white male

jeg går hjem, det er natta, sola skinner gjennom skyene, lufta er ikke lenger rød, himmelen ikke lenger rosa, men det er stille her, det er så stille, alt jeg hører er mine egne skritt, og jeg tenker på oslo, det må være så stille i oslo nå, alle skrittene svake, stille, alle stemmene dempet, sjokkerte, og vi har knuste hjerter alle sammen, tusen biter, flere enn det finnes glassbiter i oslos gater nå, hjertene våre er knust, men de banker fremdeles, banker intenst, sender skjelvinger gjennom kroppene, stemmene som svikter, som ikke klarer å bære alt det grusomme en dag skulle komme med, det har vært tjueandre juli, totuseogelleve, og ingen kan tro på denne dagen, vi legger oss ned, fortvilte, legger hodet på puta og tenker at i morra, i morra våkner vi opp til den virkelige tjueandre juli totusenogelleve, for denne tjueandre juli totusenogelleve kan ikke være virkelig, denne tjueandre juli totusenogelleve var et mareritt, en fantasi, når vi våkner opp i morra har noen skrudd tida tilbake, alt er som før, ingen gal mann setter en bombe midt i byen, blåser ut alle vinduene i regjeringskvartalet, i gatene rundt, bort til stortorget, ned til grønlandsleiret, ingen gal mann setter ei bombe midt i byen og kjører vekk før den detonerer, kjører målretta ut av byen, skrur på radioen og hører på fortvilelsen, sjokket, sorgen, ingen gal mann plystrer for seg selv i bilen på vei til øya han skal reise over til, forkledd som selve tryggheten, si til ungdommene «jeg er tryggheten selv, dere er trygge» før han flekket tennene sine, viste hva han var laget av: ondskap, villskap, galskap, hat

men vi vet

vi vet hva som skjedde

i morgen våkner vi opp og nyhetene vil ikke være blide, de vil ikke si «det var bare juks, det skjedde ikke, vi har drømt alle sammen», vil ikke si «dødstallene er lavere enn frykta, færra omkomne enn det vi har rapportert», vil ikke si:

i dag er det tjueandre juli totusenogelleve, det er meldt sol over hele landet, vi håper alle får en strålende dag