Veronica, sykkelen og jeg
for såklart kommer sola tilbake når jeg begynner å jobbe igjen, når jeg skal jobbe hver dag hele uka, såklart varmen stiger og skyene løser seg opp, jeg sykla til jobb med solbriller på og hjelmen hengende på styret (det var, så varmt, jeg ville kjenne vinden i håret), og det ble lysere og lysere, mer sol, da jeg var framme så jeg ut som en hummer, hele ansiktet var rosa, rødt, jeg blir alltid så rød av fysisk aktivitet, og jeg hadde tråkka hardt, brukt akkurat en halvtime fra Kanebogen til Bergseng, veien hjem tok noen minutter mer, men da gikk jeg opp hele den lange bakken jeg kan trille, nei, suse nedover andre veien, mot byen, og såklart begynner det å regne når jeg skal sykle hjem, det var bare å vente, det var yr i lufta, 17 grader, kanskje mer, kanskje mindre, jeg sykla hjemover, jeg og Veronica, og Veronica sang om blødende hjerter og noen som bør passe seg som satan, för jag glömmer aldrig bort vad du gjort, og om en sommer de ikke fikk dra noe sted, de fikk ikke dra til København en gang, og jeg tenker på alle somrene jeg aldri dro noe sted, somrene jeg ikke fikk dratt til Roskilde, jeg hadde aldri penger, somrene jeg ikke dro på roadtrip, jeg har fremdeles ikke lappen, somrene jeg bare hang rundt her, i denne byen,Veronica synger «men det var så länge sän» og jeg tenker på så mange ting, gamle venner jeg trodde jeg hadde mistet, ansikter jeg aldri kommer til å se igjen, nå sykler jeg fra nordsida til sørsida, jeg sykler fra Bergseng til Kanebogen, bytter frenetisk fra det ene giret til det andre (byen er lagd av bakker, jeg har aldri påstått at jeg har vært sprek), og Veronica synger og jeg sykler, puster tungt i bakkene, synger med når veien går bortover, nedover
små regndråper på klærne, i ansiktet, i håret
men det er sommerregn
det er sommerregn og jeg fryser ikke
tingene som ikke er 