angry white male

by vaarloek

jeg går hjem, det er natta, sola skinner gjennom skyene, lufta er ikke lenger rød, himmelen ikke lenger rosa, men det er stille her, det er så stille, alt jeg hører er mine egne skritt, og jeg tenker på oslo, det må være så stille i oslo nå, alle skrittene svake, stille, alle stemmene dempet, sjokkerte, og vi har knuste hjerter alle sammen, tusen biter, flere enn det finnes glassbiter i oslos gater nå, hjertene våre er knust, men de banker fremdeles, banker intenst, sender skjelvinger gjennom kroppene, stemmene som svikter, som ikke klarer å bære alt det grusomme en dag skulle komme med, det har vært tjueandre juli, totuseogelleve, og ingen kan tro på denne dagen, vi legger oss ned, fortvilte, legger hodet på puta og tenker at i morra, i morra våkner vi opp til den virkelige tjueandre juli totusenogelleve, for denne tjueandre juli totusenogelleve kan ikke være virkelig, denne tjueandre juli totusenogelleve var et mareritt, en fantasi, når vi våkner opp i morra har noen skrudd tida tilbake, alt er som før, ingen gal mann setter en bombe midt i byen, blåser ut alle vinduene i regjeringskvartalet, i gatene rundt, bort til stortorget, ned til grønlandsleiret, ingen gal mann setter ei bombe midt i byen og kjører vekk før den detonerer, kjører målretta ut av byen, skrur på radioen og hører på fortvilelsen, sjokket, sorgen, ingen gal mann plystrer for seg selv i bilen på vei til øya han skal reise over til, forkledd som selve tryggheten, si til ungdommene «jeg er tryggheten selv, dere er trygge» før han flekket tennene sine, viste hva han var laget av: ondskap, villskap, galskap, hat

men vi vet

vi vet hva som skjedde

i morgen våkner vi opp og nyhetene vil ikke være blide, de vil ikke si «det var bare juks, det skjedde ikke, vi har drømt alle sammen», vil ikke si «dødstallene er lavere enn frykta, færra omkomne enn det vi har rapportert», vil ikke si:

i dag er det tjueandre juli totusenogelleve, det er meldt sol over hele landet, vi håper alle får en strålende dag