så begynner det å komme

by vaarloek

normaliteten.

sakte, men sikkert.

kjenner den sniker seg inn. vi har ikke triste hjerter hele dagen, hele tida. vi snakker ikke bare om hendelsene, om Utøya, om skrekken, om Oslo, lille Oslo. vi snakker om andre ting også. klarer å se en film uten å tenke «må se nyhetene, må sjekke face, må sjekke twitter, må sjekke nettet, herregud, hva skjer nå, hva sier de, hva mener de, hva har skjedd, skjønner ikke, må vite, må vite mer».

vi skjønner fremdeles ikke.

vi vet det har skjedd.

men livet er fremdeles her, og det må leves, og det må normaliseres, for vår alles skyld.

i kondolanseprotokollen skreiv jeg: