så jeg kom hjem igjen, forlot rosene og den svake råtne eimen, og kom hjem igjen, og sola skinte over Nordland, da vi kom til Troms var den bak fjellene, nå er fjellene rosa av solskinnet fra under horisonten et sted. og det er så stille her. det er så stille, så jeg tenker mer. jeg skulle ikke skrive om det som skjedde 22. juli nå, jeg skulle ikke. jeg skulle vende tilbake til noe normalt, tenkte jeg, skulle skrive om noe fint, noe morsomt, noe godt. men jeg satt på flyet, bladde i avisene og i Dagens Næringsliv så jeg det: «massakren på Utøya», og jeg forsto ikke, «vadå massakren på Utøya?», og så begynte tårene igjen, presse seg på, massakren på Utøya, det er den som gjør det, bomba kan jeg takle, bomba kan jeg forstå, jeg så knust glass ligge i gatene, forvilla meg inn på plassen foran regjeringskvartalet, glass overalt, jeg så sponplatene som har erstatta vinduene over hele sentrum, oslo, hjerter, blomsterhav, blomstereelver. jeg så alt det. jeg forstår Oslo. jeg forstår bomba. jeg forstår ikke Utøya. jeg kan ikke fatte Utøya.
jeg kan ikke fatte at Utøya nå er kjent som øya der 68 ungdommer ble massakrert.
det er det som treffer meg med full kraft i mellomgulvet. det er det som gjør så vondt, så vondt. se ansikter jeg kjenner igjen dukke opp på tv, i aviser. se at de har overlevd en terror og skrekk utenfor min fatteevne. se ansiktene og navnene til alle de andre. så unge som 14 år. noen nesten så gamle som meg. og jeg er ikke gammel. jeg har masse liv foran meg ennå. og de har ingenting foran seg lenger. så mange. det kan ikke forstås.
og livet begynner å bli normalt igjen.
det gjør det.
men det ligger der likevel. dette som er så umulig å forstå. massakren på Utøya. det er der virkeligheten glipper for meg. når utøyaungdommene skriver på twitter, om døde kamerater, om venner de har mistet, kom hjem, skriver de, kom hjem. men ingen kommer hjem nå.
ingen av dem kommer hjem, sånn som jeg nettopp gjorde.
ubegripelig.
/
så kommer jeg på jobb, gråter over alt
så går det noen timer, tv2 skal sende minnemarkering, jeg smører lunsj til brukeren jeg er på jobb hos, og Frode Alnæs begynner å spille, jeg bryter sammen på kjøkkenet, hulker og griner over brødskivene og leverposteien mens jeg skjærer dem opp i biter, griner mens jeg gir brukeren mat, griner når det synges i Folkets Hus, for det var alltid sang, det er alltid sang, AUF og AP, de synger hele tida, vi sang hele tida
og det er sant, det jeg sa, det føles tristere her, så langt unna alt
kanskje det er stillheten
at alt her er som det alltid har vært
flagg på halv stang, så klart
blomster noen steder (har jeg hørt)
men alt som før
ingen elver av blomster, ingen hav, ingen glassbrott på bakken, ingen sponplater foran vinduene
livet går videre her, det har gått videre tilsynelatende ubemerket her helt sia fredag
og derfor gjorde det så vondt, og derfor gjør det vondere her, enn det gjorde i Oslo
men det er alltid tungt å gå videre, vi må plukke opp bitene, vi må lappe oss sammen igjen, vi må gå videre, så det blir lettere for de som kommer etter, som trenger lengre tid på å bearbeide, på å leve med det som har skjedd
vi blir aldri kvitt sorgen, og den merkelige følelsen av at det ikke skjedde
(bombe i Oslo? massakre på Utøya?)
men vi lever, og det må vi fortsette å gjøre
vi skal huske 22. juli
Regjeringskvartalet, Utøya
vi skal ta dere tilbake
tingene som ikke er 