drømmer & mareritt
av vaarloek
jeg drømmer om å stikke avsted
jeg planlegger å loffe rundt
jeg vurderer interrail mot en måned i paris, lyon
husker da jeg noen måneder før jeg skulle til singapore brukte all fritid på google eearth
zooma inn, zooma ut, forflytta meg mange mil på noen få sekunder
projiserte meg selv inn i bildene fra byene og stedene
tenkte «der kan jeg bo» og «der kan jeg bo» og «der kan jeg føle meg hjemme»
og livet er så fint, det er så fint å leve
klokka tre sykler jeg hjemover, himmelen er klar; lys turkis, rosa
havet er blikkstille, en båt legger ut fra havna innerst i Harstadbotn
før jeg sykler står vi på balkongen og ser på dette, på byen som sover og sollyset som tvinger seg opp og fram og snart runder åsen der borte, snart kommer over fjellene, snart sprer strålene sine ut og fordriver duggen som ligger i lufta, som har lagt seg på bilrutene, alle bilene har duggete ruter, jeg ser på dem når jeg sykler forbi, og jeg ruller nedover bakkene i full fart, jeg og hjelmen min, veska på bæreren
kommer til bakkene som går oppover, skifter gir, tråkker oppover hele bakken, hele Steinveien, er fornøyd med meg sjøl, husker at jeg for en halvtime sia plutselig innså at det hadde gått flere minutter uten at jeg hadde tenkt på 22. juli og alt som kom etterpå, jeg og R hadde snakka om alt anna, om ubetydelige ting, hårfarger, sminketriks, da jeg plutselig merka at jeg ikke hadde tenkt på 22. juli, ikke huska at det hadde skjedd, og det husker jeg igjen når jeg sykler opp bakken, tråkker oppover i stødig fart, så jeg begynner å synge lavt på Til ungdommen, prøver å huske alle versene, husker hvordan rektor Peggy fikk tårer i øynene da vi sang den på FN-dagen, den gangen jeg var elleve, tolv og konferansier, eller den gangen jeg leste diktet jeg hadde skrevet, om fjellan og havet og blomstran som en gang forsvinner, som alt gjør
og jeg synger på Til ungdommen mens jeg tråkker oppover bakken, kjenner munnen trekke seg sammen, kjenner tårene presse på, halsen bli klumpete, kjenner at jeg gråter igjen, for første gang på nesten to dager, for det er jo ikke over, det går aldri over, og jeg var ikke der en gang, jeg var ingen steder, jeg var ikke i Oslo da bomba smalt, var ikke på Utøya da skuddene jallet over øya, og det er jo bra, jeg vet at det er bra, jeg er glad jeg lever, jeg er glad jeg ikke er traumatisert
men jeg klarer ikke å forstå at dette har skjedd
for jeg var ikke der
jeg så blomstene i oslo, jeg så glasset, bygningene, forvillet meg til og med inn på forsida av Regjeringskvartalet, innafor sperringene (for de var ikke så veldig sperrende), så jeg så ødeleggelsene, jeg kjente et annerledes Oslo
men jeg var ikke der, jeg var ingen steder, jeg satt klistra foran skjermen og skjønte ingenting, og det gjør jeg fremdeles ikke, skjønner noen ting
bare at livet går videre
fuglene synger fremdeles
sola farger himmelen i alle mulige farger
i havet svømmer fisker
på bygda ligger sauene i veien
når det er tid for det står middagen på bordet
og når dagen nærmer seg våkner landet opp
fremdeles våkner vi opp
og lever
tingene som ikke er 
Jeg er fortsatt så trist! Folk sier at «nå må vi gå videre», og «vi må slutte og være triste nå», livet må gå videre», «nå er det nok med flagging på halv stang», og «nå burde vi vende tilbake til normalen». Nei! Jeg er ikke klar. Jeg orker ikke!! Jeg vil ligge i senga og gråte, og jeg vil kjenne på alle de grusomme (og tildels irrasjonelle følelsene). Jeg er trist! La meg få være det!
kjære Stine. æ skjønne dæ! du kjente jo dette på kroppen, du har mistet bekjente, det er klart det sitter. og det er helt greit. jeg tror det viktigste er at så mange som mulig vender tilbake til en så normal tilstand at det blir lettere for de som trenger lengre tid. for livet må gå videre. det er brutalt, og det er vakkert. men du skal få gråte så lenge du trenger det! man kan ikke tvinge seg selv glad. men man bør heller ikke hjelpe sorge å ta kontroll. så langt man klarer det, må man leve også mens man sørger. æ e glad i dæ!
p.s. øya?
veldig random, men: Fint
det er ikke random å si «fint» :) tusen takk!
Å. Du har så mange fine ord, og dette var nydelig!
tusen takk! :)
Ja, jeg tar meg selv i å plutselig komme på det jeg også. Gjøre noe fint, smile, le, og plutselig slår det meg.. 22. juli.. Og jeg synes egentlig heller ikke at jeg var der, selv om jeg tilfeldigvis var det – i Oslo, altså, og blei helt skjelven i beina da jeg var på vei til trikken på John Colletts plass og mamma ringte. Klokka var 15:41 og jeg skulle ned til sentrum. Men det føles ikke som om jeg var der, for klokka fem satt jeg på en buss for tog ut av Oslo, jeg forlot Oslo uten å ha sett annet enn politimenn og noen sperringer, og nå har jeg vært her i et par dager uten å ha vært nede ved domkirken. Det er merkelig. Og ikke klarer jeg å blogge om det heller, så takk for at du gjør. :)
shit. det blir jo nærmere med en gang. men jeg skjønner. håper du fikk sett domkirka og alt før de fjerna blomstene? eller ikke, kanskje? det var ganske utrolig. rart. vanvittig fint, og trist, og merkelig. overgangen ved domkirka, gangfeltet der det står et trafikklys med grønn og rød mann, sto og lyste midt i blomsterhavet. nå kan du gå. nå må du stoppe. men det var flere meter fra gjerdet som ramma inn blomsterhavet, til den grønne/røde mannen.
og ingen årsak. jeg klarte ikke å la være. måtte nesten holde meg selv litt i tømmene. fremdeles er det rart å tenke på. jeg er jo ikke utrøstelig lenger, det er ikke MIN sorg, jeg mistet ikke noen, fikk ikke en helt vanlig fredag i oslo traumatisert. livet går videre. men det er merkelig, merkelig. uforståelig. vanskelig å forholde seg til.
de sier en halv million står i fare for å sult ihjel på Afrikas horn.
jeg klarer ikke engang forholde meg til de 77 som vi mistet 22. juli. jeg klarer enda mindre å forholde meg til at 69 av dem ble massakrert på Utøya. men det skjedde. kan ikke tro at det skjedde. men det skjedde.