drømmer & mareritt

by vaarloek

jeg drømmer om å stikke avsted

jeg planlegger å loffe rundt

jeg vurderer interrail mot en måned i paris, lyon

husker da jeg noen måneder før jeg skulle til singapore brukte all fritid på google eearth

zooma inn, zooma ut, forflytta meg mange mil på noen få sekunder

projiserte meg selv inn i bildene fra byene og stedene

tenkte «der kan jeg bo» og «der kan jeg bo» og «der kan jeg føle meg hjemme»

og livet er så fint, det er så fint å leve

klokka tre sykler jeg hjemover, himmelen er klar; lys turkis, rosa

havet er blikkstille, en båt legger ut fra havna innerst i Harstadbotn

før jeg sykler står vi på balkongen og ser på dette, på byen som sover og sollyset som tvinger seg opp og fram og snart runder åsen der borte, snart kommer over fjellene, snart sprer strålene sine ut og fordriver duggen som ligger i lufta, som har lagt seg på bilrutene, alle bilene har duggete ruter, jeg ser på dem når jeg sykler forbi, og jeg ruller nedover bakkene i full fart, jeg og hjelmen min, veska på bæreren

kommer til bakkene som går oppover, skifter gir, tråkker oppover hele bakken, hele Steinveien, er fornøyd med meg sjøl, husker at jeg for en halvtime sia plutselig innså at det hadde gått flere minutter uten at jeg hadde tenkt på 22. juli og alt som kom etterpå, jeg og R hadde snakka om alt anna, om ubetydelige ting, hårfarger, sminketriks, da jeg plutselig merka at jeg ikke hadde tenkt på 22. juli, ikke huska at det hadde skjedd, og det husker jeg igjen når jeg sykler opp bakken, tråkker oppover i stødig fart, så jeg begynner å synge lavt på Til ungdommen, prøver å huske alle versene, husker hvordan rektor Peggy fikk tårer i øynene da vi sang den på FN-dagen, den gangen jeg var elleve, tolv og konferansier, eller den gangen jeg leste diktet jeg hadde skrevet, om fjellan og havet og blomstran som en gang forsvinner, som alt gjør

og jeg synger på Til ungdommen mens jeg tråkker oppover bakken, kjenner munnen trekke seg sammen, kjenner tårene presse på, halsen bli klumpete, kjenner at jeg gråter igjen, for første gang på nesten to dager, for det er jo ikke over, det går aldri over, og jeg var ikke der en gang, jeg var ingen steder, jeg var ikke i Oslo da bomba smalt, var ikke på Utøya da skuddene jallet over øya, og det er jo bra, jeg vet at det er bra, jeg er glad jeg lever, jeg er glad jeg ikke er traumatisert

men jeg klarer ikke å forstå at dette har skjedd

for jeg var ikke der

jeg så blomstene i oslo, jeg så glasset, bygningene, forvillet meg til og med inn på forsida av Regjeringskvartalet, innafor sperringene (for de var ikke så veldig sperrende), så jeg så ødeleggelsene, jeg kjente et annerledes Oslo

men jeg var ikke der, jeg var ingen steder, jeg satt klistra foran skjermen og skjønte ingenting, og det gjør jeg fremdeles ikke, skjønner noen ting

bare at livet går videre

fuglene synger fremdeles

sola farger himmelen i alle mulige farger

i havet svømmer fisker

på bygda ligger sauene i veien

når det er tid for det står middagen på bordet

og når dagen nærmer seg våkner landet opp

fremdeles våkner vi opp

og lever

Advertisements