måneden før, tankene etterpå

by vaarloek

måneden før var lys og lett

måneden før juli:

lys og lett som bare juni kan være

jeg dro til oslo, dro hjem via Tromsø, sola skinte, jeg satt på båten, båten kjørte meg hjem i solskinn, fra Tromsø til Harstad, jeg så ut vinduet hele turen, så på havet, så på fjellene, så på øyene og skjærene, så på husene langs leia, båten la til kai, la fra kai, nærmet seg hjem, ei havn av gangen

en måned før. på dagen.

og  nå har jeg sett ungdommene fra Utøya, og noen fra byen, fortelle om den dagen. den dagen som kom litt over en måned etter dette bildet. dagen som kom én måned etter at jeg hadde posta et bilde av jorda, sett fra himmelen. lille jorda. fine, lille jorda. som må tåle så mye. så mye elendighet. så mye sorg. så mye vondt. lille jorda som vi pumper full av gift. lille jorda, med de små menneskene på, de som ikke klarer å ta vare på hverandre. de som ikke klarer å redde hverandre. de som ikke engang klarer å like hverandre, alltid. ikke klarer å være venner.

jeg kommer aldri til å skjønne «kaldt blod». jeg fryser ofte, jeg har kalde fingre, kalde føtter, dårlig blodsirkulasjon, alt det der. men jeg har ikke kaldt blod. jeg kommer aldri til å forstå «kaldt blod». jeg forstår ondskap satt i system. konteksten rundt. Holocaust, Abu Ghraib. noen ber deg gjøre noe, og du gjør det. de andre gjør det. konteksten fanger deg. du mister deg selv. de andre er ikke mennesker, ikke ordentlige mennesker. det er greit.

og det er jo ikke greit, selvfølgelig er det alt annet enn greit. men jeg forstår det. jeg kan forstå at det skjer. at mennesker i en sånn sammenheng gjør ting de ellers aldri ville trodd de var kapable til.

men dette. dette er ikke sånn. denne mannen, gjerningsmannen, terroristen, Anders B., ABB, hva enn vi kaller ham en patetisk narsissist, en mann på villspor, et menneske som gikk inn for å gjøre seg selv umenneskelig – det han gjorde, det var ikke i en sånn kontekst. det var ingen ytre årsaker. det var ikke en autoritær sjef over ham. han ble ikke bedt om å utføre ordre. han skapte sine egne ordre. sin egen oppføkka kontekst.

han gikk inn for det av fri vilje. visste at det var galt. visste at han måtte døyve følelsene, skru dem av. visste det var galt, galt, galt.

men gjorde det likevel.

og jeg skulle ønske jeg klarte å ikke snakke om ham. ikke skrive om ham. ikke gi han det der, dere vet, oppmerksomhet. 

men hvordan kan man ikke. hvordan kan man ikke kjenne på fascinasjonen for dette mennesket som har gjort så umenneskelige ting. å tro at vi kan glemme ham, at vi klarer, er naivitet på sitt vakreste. å tro at vi kan motvirke at navnet hans går inn i historiebøkene, at det blir kjent over hele verden, at det blir skrevet bøker om ham, laget filmer, å tro at vi kan motvirke det er bare en drøm.

for det ligger der. fascinasjonen, avskyen.

vi er bare mennesker. vi vil vite. vi vil forstå.

jeg vil forstå. jeg vil forstå hva som kan gå så føkkings galt med et menneske med så gode forutsetninger, en så heldig jævel, født i Norge, oppvokst i Norge, kvit, fra beste vestkant, i verdens beste land.

jeg vil forstå hva som kan gjøre at et så heldig menneske, med alle forutsetninger for å leve et av de beste livene man kan leve på jord, ender opp som terrorrist, som massemorder, som kaldblodig og ondskapsfull. hvordan han kan gå til angrep på samfunnet og dets verdier, de som har gitt ham det her jævlig gode livet, alle mulighetene, alle sjanser for å bli et bra menneske, et utdanna menneske, et menneske som lever et godt liv i et godt land.

jeg vil forstå hvordan det er mulig, for det provoserer meg. det er frekt. det er uutholdelig, uforståelig. han var ikke undertrykt. han hadde det ikke kjipt. han hadde alt han trengte.

hva var det han manglet, som kunne rettferdigjøre 22. juli?

hva var det han trengte, som samfunnet ikke hadde gitt ham?

hva var det han ikke skjønte?

hva var det som gikk galt?