det er meninga du skal grine nå

alle navnene og alle ansiktene på tv

de fleste av dem så altfor unge

og jeg kjenner at jeg har vært trist nok nå

kanskje er det bare fordi jeg ikke klarer å bli trist når det føles så arrangert, og det er jo arrangert, det er den nasjonale minneseremonien, det er meninga at vi skal være stille og triste sammen, en siste gang, eller, en siste gang i denne lange, rare måneden, men jeg klarer ikke helt, å være trist når jeg ser dette, kanskje om jeg haddde vært der, jeg vet ikke, jeg leste avisa i går og grein over historiene til de som hadde vært på Utøya, over statsledernes døgn, det de tenkte, det gjorde vondt i hjertet, men i dag ser jeg mest på minneseremonien for å ha gjort det, siden det er det hele landet gjør nå, omtrent, og det er fint, vakkert, verdig, det er lagt opp til katarsis og gråt, men det kommer ingen gråt herfra nå, i stedet lurer jeg på om hjertet på scena er laga av 77 lys, om artistene har valgt låtene selv, hvorfor Åge Aleksandersen hadde solbriller, om de som leste opp navnene til de omkomne snurpet sammen munnen og øynene på den rare måten for å ikke begynne å grine, hvordan det er å være Konge og nesten bryte sammen foran folket

plutselig kjenner jeg meg kynisk igjen

bortsett fra da Kongen gråt, da kjente jeg det

men ellers, kynisk, kritisk. det er sikkert sjølmedlidenheten. jeg er jo syk. stakkars meg.

Reklame