tingene som ikke er

Måned: september, 2011

birds on the wires

Reading a newspaper, I saw a picture of birds on the electric wires. I cut out the photo and decided to make a song, using the exact location of the birds as notes (no Photoshop edit). I knew it wasn’t the most original idea in the universe. I was just curious to hear what melody the birds were creating.

(skulle bare landa på tonikaen, så hadde det vært perfekt)

om grana

jeg tror ikke jeg skal skrive mer om høsten nå, anna enn at oppe i marka har trærne blitt fri for løv, nesten helt tomme har de blitt, bare grana står igjen, importert og planta, hører ikke hjemme her, kveler skogbunnen under, krangler om plassen med bjørka, bjørka som alltid har vært her, de ødelegger for hverandre, men jeg tror grana er sterkest, brer seg mest ut, tar mest plass, og noen ganger blir jeg irritert på grana, fordi den er så tett, jeg tenker på granskoger ute av kontroll, hvor vanskelig det er å puste i dem, hvordan de ødelegger den naturlige floraen og tar seg til rette, men så blir det høst, det blir vinter, og alle trærne mister bladene sine, alt løvet faller ned på bakken og råtner opp, og midt i alt det grå, alt det kvite, der står grana og er grønn, hele vinteren gjennom, helt til det er sommer igjen

nye, gamle briller

og jeg føler at jeg ikke trenger å pynte meg med noe anna

se så fine de er da!

rosa, røde og lavenderlilla

perfekte

sommeren er ikke over

det er sommerfugler igjen, skulle jeg si

men det er noen dager sia nå, ei uke, kanskje to, og sommerfuglene er sikkert borte nå, jeg vet ikke hva de gjør, om de gjemmer seg et sted og går i dvale, om de fryser i hjel, om de bare dør, om de bittesmå hjertene deres en dag bare slutter å slå fordi det er sånn det må være, det kommer nye sommerfugler neste år, det må være plass til dem også, larver som skal gro store, vakre vinger så vi glemmer at vi egentlig syns de er litt ekle, de er jo insekter, og vi liker ikke insekter, små, rare kryp med antenner og lange tynne bein og en hud vi ikke kjenner igjen, så sommerfuglene gror vinger med vakre farger og mønstre så vi skal se det, si «se, en sommerfugl!» og le og smile fordi de er så pene, og når det er sommerfugler rundt oss betyr det at er sommer igjen, at det er sommer fremdeles

men det er noen dager sia nå

ei uke, kanskje to

men også tar dæ hjem

Hekla Stålstrenga covrer Ola Bremnes og gjør det så helt fantastisk nydelig at hjertet mitt føles litt bedre og jeg gleder meg til høstmørke kvelder når det er lys langs fjorden og havet er svart men midt ute på det et sted beveger et lys seg, ei ferge, en båt, og jeg kan sitte nede med bergene og det kan være oktober og jeg kan være alene og det er hav der ute og jeg sitter på ei øy så stor at det tok mange år før man skjønte at det var ei øy og ikke fastland, så stor er den nemlig, og så små er vi

take me in and dry the rain

noen ganger savner jeg torden. lyden av braket, lysglimtet kraftigere enn alle verdens blitzer, hvordan det føles som om det er jorda selv som rumler rundt deg. jeg savner lyden av regnet, det kraftige, tunge tordenregnet, det som lager flom på bakken, som trommer hissig på takene og lager surklelyder i skoene dine. men aller mest tordenet. å kunne ligge inne, og bare høre på det. kjenne på lufta. det er en helt egen luft. tordenluft. elektrisk og våt. tung og kraftfull.

jeg ligger på magen i senga mi. jeg og en kopp nestlete. jeg, og tanker om framtida. er det ikke alltid det man tenker på, framtida, hva man skal gjøre, hvor man skal ende opp? og jeg snakker med ei venninne, vi chatter på facebook, og vi snakker om akkurat dette, om å gå rundt å kjenne på hva man vil, om å kjenne at kanskje er det ikke ambisjonene og stresset man egentlig vil ha, og kanskje var det tankene om det som gjorde at livet var kjipt og tungt og fullt av stress, og kanskje er det viktigste med livet å ha det fint, å kunne puste, å ikke måtte jage etter noe stort og viktig, så noe større, noe viktigere.

og det betyr jo ikke at det ikke er store, viktige ting man kan jobbe for, bry seg om, engasjere seg for. men jeg tenker ikke på det.

jeg tenker på jaget. og det som kommer med, jeg tenker på stresset. på hvordan skuldrene mine har senket seg det siste halve året. hvordan det er å puste inn, puste ut. hvordan hjertet mitt har gått fra å banke seg gjennom ribbeina, til å holde på med sitt, sånn som det skal. hvordan lungene ikke lenger føler de må kjempe mot et trykk for å kunne puste, kunne gi kroppen oksygen. det tenker jeg på. hvor godt det er å leve rolig. hvor moro jeg har det når livet er hektisk og mye skjer og det er mye å gjøre og mye å velge mellom. men hvor godt det er å la jaget fare. konsentrere seg om få ting av gangen. se ut over byen en kveld, en natt. telle lysene. en liten stjernehimmel, en liten galakse, en liten krok av universet.

we can be strong

denne sangen lå i ei spilleliste jeg fikk

jeg liker den

klassisk gutt med gitar

jeg skjønner jeg har falt litt i den fella igjen

pust inn

jeg hører gjennom ei liste på spotify, og plutselig kommer John Olav Nilsen & Gjengen på, Diamanter og kirsebær, og jeg kjenner meg 24 igjen, en følelse, høsten 09, alt den var og alt jeg tenkte på, folk, åh, fineste høsten til nå, noensinne tror jeg, fineste, artigste høsten, og nå er det to år sia, jeg har et par sommerfugler, og et par fluer som kretser rundt lyspæra i taket, men et par sommerfugler, og alt er egentlig mulig, all bets are off, hele sommeren har vært all bets off, og det er fint, jeg liker det, jeg liker livet, nå, akkurat nå, når jeg legger hodet på puta om noen minutter er det det jeg tenker på