change is gonna come

by vaarloek

det er høst, og det har vært det ei stund, det har bare ikke virka sånn, på grunn av varmen, selv om det har blitt mørkere og mørkere tidligere og tidligere om kvelden, så har dagene vært varme og solfylte, jeg har tatt på meg jakke og skjerf og tykke sokker og kommet ut av døra og revet av meg skjerfet, noen ganger jakken, og angra på at jeg tok på ullsokker, for det er 16 grader ute, 17, 18, sånn har det vært, men i dag er det bare 13, og himmelen er dekka av kvite og sølvgrå skyer, og det er regn i lufta, i natt så jeg ut av vinduet og tåka lå så tjukk utover bukta og fjorden at jeg ikke så over til naboøya, ikke så ned til campingplassen heller, og neonskiltene på Favusgården var utviska og mye i kantene

men havet er helt stille, helt blankt

jeg hører på La canzone del sole, den som Veronica Maggio synger på i Välkommen inn, og første gang jeg hørte den var 22. juli, og jeg husker jeg var glad, selv om jeg var forkjøla, jeg hørte på La canzone del sole og tenkte at det var en bra dag

det er lenge siden nå

jeg har fremdeles ikke bestemt meg for hvem skal få stemmen min, hvor jeg skal legge den hen

det er ofte lettere med stortingsvalg, det føles mer idealistisk å skulle legge en stemme på linjene for hele landet, hele nasjonen, enn for lokalsamfunnet, der lokalpolitikken er et broket lappeteppe uansett hvordan man vrir og vender på det

da jeg var atten og kunne stemme for første gang, sto jeg inne i båsen, som var garderoben til gymsalen på barneskolen min, og studerte alle listene fra alle partiene, vurderte slengere og strykninger, jeg var der så lenge at vakta, ei eldre KRF-dame, sikkert var innom meg fire ganger, for det var jo kø ute, mange som skulle avlegge stemmen sin, og jeg sto der, oppgira og overvelda over ansvaret og voksenheten, og vurderte og studerte i mange, mange minutter

Advertisements