take me in and dry the rain

by vaarloek

noen ganger savner jeg torden. lyden av braket, lysglimtet kraftigere enn alle verdens blitzer, hvordan det føles som om det er jorda selv som rumler rundt deg. jeg savner lyden av regnet, det kraftige, tunge tordenregnet, det som lager flom på bakken, som trommer hissig på takene og lager surklelyder i skoene dine. men aller mest tordenet. å kunne ligge inne, og bare høre på det. kjenne på lufta. det er en helt egen luft. tordenluft. elektrisk og våt. tung og kraftfull.

jeg ligger på magen i senga mi. jeg og en kopp nestlete. jeg, og tanker om framtida. er det ikke alltid det man tenker på, framtida, hva man skal gjøre, hvor man skal ende opp? og jeg snakker med ei venninne, vi chatter på facebook, og vi snakker om akkurat dette, om å gå rundt å kjenne på hva man vil, om å kjenne at kanskje er det ikke ambisjonene og stresset man egentlig vil ha, og kanskje var det tankene om det som gjorde at livet var kjipt og tungt og fullt av stress, og kanskje er det viktigste med livet å ha det fint, å kunne puste, å ikke måtte jage etter noe stort og viktig, så noe større, noe viktigere.

og det betyr jo ikke at det ikke er store, viktige ting man kan jobbe for, bry seg om, engasjere seg for. men jeg tenker ikke på det.

jeg tenker på jaget. og det som kommer med, jeg tenker på stresset. på hvordan skuldrene mine har senket seg det siste halve året. hvordan det er å puste inn, puste ut. hvordan hjertet mitt har gått fra å banke seg gjennom ribbeina, til å holde på med sitt, sånn som det skal. hvordan lungene ikke lenger føler de må kjempe mot et trykk for å kunne puste, kunne gi kroppen oksygen. det tenker jeg på. hvor godt det er å leve rolig. hvor moro jeg har det når livet er hektisk og mye skjer og det er mye å gjøre og mye å velge mellom. men hvor godt det er å la jaget fare. konsentrere seg om få ting av gangen. se ut over byen en kveld, en natt. telle lysene. en liten stjernehimmel, en liten galakse, en liten krok av universet.