tingene som ikke er

ikkje stå der med hua i handa

det er ingen hemmelighet at jeg har et svakt, svakt hjerte for nordnorsk visesangfolkpoprockrap, generelt alt som er nordnorsk har jeg et svakt hjerte for, så, så svakt, og nå, akkurat nå, er dette ei av de beste låtene på jorda, sånn, in my humble opinion, akkurat nå

helt fra 1978

og jeg husker da vi tapte mot Goliat

og Snøhvit

jeg håper vi vinner LoVeSe

eller LoVeSea, som jeg liker å kalle det. Love Sea, liksom. LOVE THE SEA. ja, du skjønner. olja bør strengt tatt ligge der den har vært i flere hundretusener, millioner år. og vi burde finne andre måter å lage energi på, enn å brenne fossilt, oppbrukbart brennstoff, rester fra livet som har vært. det burde få ligge i fred.

noen ganger føles kroppen min så rar, som om det kryper noe under huden, som om det er noe som kiler meg fra innsida, inne ved beinet, beinene, inne ved organene, i fingertuppene, i hjernen, og det klør på den måten influensa klør, på den måten man blir svak i musklene og alt bare kiler på en sånn rar måte, hele høsten var det sånn, høsten i fjor, hele høsten, svak kribling, sterk kribling, og jeg følte meg svak, og med en gang jeg slutta å bevege meg og la meg ned ilte det i hele meg, særlig i beina, under føttene, det prikket og kilte og det var som om det lå en influensa inni hver celle, og jeg kasta det inn i bolken som er for «stress og milde depresjoner», tenkte det var derfor, men nå, jeg vet ikke, jeg er ikke stressa nå, og jeg er ikke deppa, ok, kanskje jeg var litt deppa, all that jazz, men ikke nå, på ingen måte nå, faktisk har sommerfuglene returnert, et par av dem i alle fall, så jeg tror det må være kreft, så klart, what else