«noen ganger»

by vaarloek

«noen ganger» sier jeg ofte, sånn begynner jeg så mange innlegg, samtaler, monologer, «noen ganger», sier jeg, «noen ganger» når jeg drikker, noen ganger, generelt, er det noe i meg som bobler over, og jeg sier «nervøs energi, sårri, det bare er sånn», og jeg kan ikke gjøre så mye med det, det bare bobler, og jeg snakker fort, jeg snakker så fort, og noen ganger mumler jeg, men noen ganger ruller jeg hardt på r-ene for å huske å artikulere, for å huske å være tydelig, jeg ruller hardt på r-ene for å hente meg inn igjen og bli tydelig, for det er så mye jeg vil si, det kommer bare, uten å være planlagt, eller strukturert, det flyter ut av meg, triller avgårde, så kjapt at jeg ikke alltid vet hva jeg sier selv

«noen ganger» sier jeg ofte, det er sånn jeg begynner det jeg skal si, «noen ganger» er hele meg bare full av nerver, ikke stress, ikke angst, bare nerver, og sommerfugler, og bobler, hele meg, full av champagnebobler, og jeg prøver å fortelle alt, jeg prøver å forklare, og «noen ganger», sier jeg, «noen ganger» får jeg det til, andre ganger lurer jeg på om folk forstår hva jeg mener, når jeg sier at det kribler i alle cellene mine, at jeg kjenner det i fingertuppene i hjernen i tærne i musklene i magen i nyrene i alt, alt sammen, i hele meg, og jeg kaller det nervøs energi, men jeg er ikke nervøs, det er bare så mye i meg at jeg ikke vet hvor det skal ta veien, og jeg snakker for mye, «noen ganger», «noen ganger» snakker jeg for mye, jeg snakker hull i hodet på meg selv, så jeg tør ikke tenke på hva andre må føle, for jeg hører stemmen min gå hele tida, jeg kjenner det klø i leppene mine, i strupen, i stemmebanda, klø etter å lage lyder, formulere noe, si noe

og «noen ganger», når jeg drikker, «noen ganger» blir det bare enda mer, og særlig med rødvinen, jeg vet ikke hva det er med rødvinen, men den trigger noe inni meg, hver gang, en slags kilende boblende følelse som vibrerer i alt jeg er, ut i fingertuppene, ut i øyenvippene, jeg sier det og jeg mener det, det er sånn det føles, det er sånn det er

og kanskje er det fordi jeg burde formidle noe, kanskje er det fordi det er det jeg burde gjøre, fordi jeg kan putte ord sammen og lage setninger som er forståelige, setninger som er morsomme, setninger som er meningsfulle, og jeg kan stå foran folk og fortelle om veggdyr og få dem til å le, jeg kan få dem til å føle noe, jeg tror det i alle fall, jeg tror jeg kan trigge noe, et eller anna, selv om jeg må trekke pusten og telle til ti, kjappe ti, inni meg, så jeg ikke bobler over så fort at jeg mister tråden, mister meg selv, telle til ti så pulsen går ned og ikke raser avgårde, jager meg opp og avsted, tempo, tempo

og det er følelsen, «noen ganger», følelsen jeg får når jeg heller vin i glasset nå, det er annerledes, og jeg tenker på den kvelden jeg dansa hele natta og hele meg var lett og hele verden var fantastisk, «det e fantastisk!» sa jeg, og kunne ikke slutte å smile, og når jeg tenker på den kvelden, når jeg forteller om den, så er det det samme, jeg kjenner kjeven gli ut i et smil, tre måneder etterpå, og øynene løfter seg og ser verden litt sånn som den var da, litt annerledes, full av muligheter og lykke og alt som var vakkert og godt, og jeg tenker at noen ganger er det fint, å gjøre ting man aldri trodde man kom til å gjøre, ting som bare får en til å smile, og smile, og smile, etterpå, lenge etterpå, tre måneder etterpå, hele følelsen, opplevelsen, sitter inne i kroppen, pulserer mellom hjernen og resten av meg, og jeg vet at det betydde noe, den kvelden, det var viktig, det var en del av noe større

og jeg kjenner på hvordan det er å ikke være delt lenger, ikke være i hodet hele tida, ikke kjenne at kroppen og alt som setter seg i den, alle følelsene, er fremmed, ting jeg ikke vil kjenne på, vedkjenne meg engang, og jeg kjenner på hvordan det er å være hel, for jeg tror jeg er hel nå, jeg tror jeg forstår hvordan det skal være, at det skal være sånn som det er nå, og alt dette som «noen ganger» er så overveldende, det er bare fødselssmerter, voksesmerter, det er bare sånn det er, når man vokser sammen til én, igjen, sånn som man var

«noen ganger», sier jeg ofte

og mener «nå»