noe å drømme om

 

 

 

rapport fra havet

jeg sitter på en båt

båten legger til kai ved Finnsnes

på ruta renner det vann, jeg vet ikke om det var regnet eller havet som piska mot dem i sted

for det gikk ikke an å se det i sted, utafor ruta er det helt svart

jeg venta på at noen skulle komme til kafédisken så jeg fikk kjøpt kaffe, trippa att og fram på sokkelesten, prøvde å holde balansen, for disse nye båtene er ikke like stabile som de gamle, men ingen kom, jeg bretta femtilappen sammen og bretta den ut igjen, men ingen kom

Fløyfjell kjører over fjorden

jeg prater med kjersti på msn, mens Fløyfjell kjører over fjorden

for en time siden var alt grått, blågrått, som det alltid er når det høst og overskya og skodde noen steder

nå er det svart, helt svart

om en time er jeg i Tromsø

woops

så jeg skal til Tromsø i dag, Tromsø og Insomnia, og jeg trodde båten gikk kvart over ett, men det er bare da han legger til kai i Harstad, så dagen jeg hadde bygd rundt denne båten som gikk kvart over ett var bortkasta, jeg hadde det jo ikke travelt, jeg kunne gjort de ærendene jeg hadde planlagt, om jeg bare hadde klart å lese rutetabellen, men neida, det klarte jeg selvfølgelig ikke

og jeg vet ikke hvor jeg skal sove i natt heller (men fra torsdag er det greit)

smarts

det er ikke alltid jeg har det, altså

så Tromsø. any takers? jeg er søt og snill og no-fuss. lover!

playback’s yesterday’s news

de har holdt på med det lenge

buffalo springfield spiller akustiske gitarer på tv

enda låta er elektrisk

og fader ut, som innspilte låter så altfor ofte gjør

how ’bout that

 

prosjekt «lappen», del 1

i dag var jeg og søttenåringene, snart atten, på teorikurs.

jeg tror jeg skjønner hvorfor jeg beit så mye negler på videregående.

etter hver ferie kom jeg tilbake med lengre og sunnere negler. en dag på skolen, og de var borte.

det er tempoet. jeg tror det må være tempoet. det går så treigt. burde ikke unge hjerner være kjappere? eller er det bare teknikken det skorter på? måten de tilegner seg kunnskap. avskrift, ord for ord. jeg satt og tvinna tommeltotter, tvinna penna, tegna kruseduller og sjekka mobilen min i et par minutter etter hver eneste slide. helt stille. alle kidsa satt bare der og noterte. ord. for. ord.

ikke alle da, såklart. men du skjønner. de fleste.

og jeg ville bare skrike ut «MEN DÅKKER MÅ JO NOTERE I STIKKORD! STIKKORD FOLKENS! IKKJE HEILE SETNINGE!!!». men jeg gjorde jo ikke det. jeg tvinna tommeltotter og hår, tappa med penna, att og fram. spurte noen spørsmål. prøvde å få tida til å gå.

jeg skal lære meg å kjøre bil.

ni år etter alle de andre som blei født i 85, sånn ca.

ikke alle, såklart.

men du skjønner.

de fleste.

men nå vil jeg jo bare ha moro hele tida

som dette

eller dette

eller dette

eller dette

eller de siste tre, fire, fem ukene, i repeat

men de har jeg ingen bilder av, ingenting

så det ble memory lane i stedet

 

black sheep

det blir mørkere og kaldere, og jeg hører egentlig ikke så mye på varm musikk likevel*, det er mye electro up in this, det er låter på repeat, det er sanger jeg helst vil danse til, litt dubstep, litt elektro, litt indierock, men så blir det kveld, og så blir det natt, og jeg burde ha sovet, burde vært en time inn i søvnen, minst, men i stedet holder jeg meg våken, for what, ingenting, jeg holder meg våken og venter på at morradagen ikke skal komme, eller noe sånt, musklene mine er støle, overalt, mest inni magen, men jeg tenker jeg skal prøve bosu i morra, om kjernemuskulaturen min har noe å komme med, det er litt sånn at det er vondt å le, så så fint at jeg ikke har gjort så mye av det i dag, i stedet holdt jeg på å få første utøya-grining sia juli, sikkert, kanskje tidlig august, eller øya, det var øya, säkert! kanskje, helt sikkert

og senere så jeg criminal minds og det starta med unge ansikter i svart-kvitt, en skolemassakre ti år tidligere, jeg tenkte «kødder du med meg», jeg tenker art imitates life and life imitates tv, men det er jo ikke samme greia, bare at det er det, det er alltid samme greia, folk er her, noen gjør noe helt jævlig, folk er ikke her, eller tida bare, tida går, og hadde vi bare kunnet fryse den så hadde vi kunnet fikse alt

(men dette, det er varm musikk, akustisk, mellow, americana, organisk, sånne greier, varmt)

(og når jeg sier at jeg ikke hører på så mye varm musikk, så mener jeg «ikke så mye som før»)

ikke jeg, bare huden min

det er fint med litt ruskevær

det er fint å fryse litt, kle på seg ullgenser og votter og lue og lester

det er fint å få røde kinn etter noen minutter ute

det er fint at årstidene er så forskjellige

men huden min begynner allerede å savne dette: