tingene som ikke er

Måned: oktober, 2011

offergave neste?

jeg har vært blakk i over ei uke. i dag kommer lønninga. ikke at det er så jævlig mye lønning vi snakker om, men penger i alle fall. men jeg vet ikke hvor bankkortet mitt er. jeg har leita, litt sånn halvhjerta, i et par dager nå, men det dukker ikke opp. så jeg har penger på konto, men jeg får ikke tak i dem. jeg må bestille nytt bankkort. det tar vel ei uke. «hei banken, kan jeg få ta ut litt penger, jeg har med passet mitt!» som jeg forøvrig heller ikke helt husker hvor ble lagt etter jeg brukte det sist. så dette er jo bare fantastisk. fantastisk! det er det som skjer når jeg ikke har noe å gjøre, og drikker mer enn jeg bruker, og bor hjemme, hvor alle ting forsvinner før eller senere uansett. jeg er sikker på at det bor nisser oppe på kvisten. de sniker seg ned når alle sover og flytter på tingene jeg trenger og fniser nissete mens de gjør det, og så sitter de oppe på kvisten og hører meg banne over at alt forsvinner, uten at jeg skjønner hvordan, eller hvor.

det er nissene.

det må være nissene.

jeg tror jeg må koke grøt. asap.

oktober

det er tirsdag, det har gått noen uker, det er sol ute, fremdeles, eller igjen, etter noen dager med regn, noen dager med vind, det var fredag og  jeg sto på kaia og så hurtigbåten fra tromsø legge til, eller snarere forsøke, kasta inn trossa og forsøke å dra seg inn til flytebrygga de har lagt til, fordi de nye båtene fylkeskommunen bestilte er laga så lette og tynne at de ikke tåler å legge til ei vanlig kai, de skader seg, ja, og så var det noe med at de ikke hadde tenkt på flo og fjære heller, så når det var flo måtte folk sånn ca skli seg ned fra båten mot kaia, så de la ut flytebrygge, flytebrygge!, vi går ikke på flytebrygger nå det er høst og vinterstormer, og båtene er visst så små og lette at de hopper oppå bølgene, sjøl i rimelig vanlig høststormvær, så jeg sto og så på at denne hurtigbåten, Kistefjell, skulle legge til kai, og så fløt den ut igjen, kjørte rundt, kjørte litt tilbake, før den klarte å fortøye, og folk kom av, over et kvarter forsinka, og jeg sto ute i vinden og kanskje var det litt regn også, men mest vind, og jeg filma litt, og flirte litt, og så en sjark kjøre utover fjorden, og kjente at det var på tide å legge tøyskoene bort for denne gang

på fjellene er det snø

som om noen har dryssa melis over dem

og de blå og kjølige, og havet er blått og kjølig, og bjørka har mista løvet, og oppi bakkene er de fleste trærne avbæra, og jeg vet det er feil ord, for snøen har ikke smelta og avdekt veier og mark, men hva sier man da, om trærne, når de har mista alle bladene sine, står med skjelettet nakent igjen, jeg tenker det funker der også, de har bært løvet, nå er de ferdige med det, for denne gang

men noen er fremdeles lysegrønne, lysegule, oransje

gresset er ennå grønt

det er farger overalt, og ennå er det sol

soak it up

da jeg jobba på platekompaniet i 2006 kom denne plata inn i butikken, og jeg kjøpte den aldri enda jeg elska den, og den eneste låta jeg fant på nettet på en eller anna nedlastingsside var «Airborne», og jeg kjøpte den altså aldri, sjøl om jeg elska hele plata, men nå, nå har vi spotify, og nå ligger hele plata der, Funeral Dress, og mer, av Wussy

20-åringen inni meg er ekstatisk!

det ble vinter over natta

minusgrader, stjerneklart, månelyst

veiene glitrer av iskrystaller

snøfnuggene har landa i fjellene, og her oppe i høyden ligger de på verandaen

taxien sender en bil med firehjulstrekk oppover bakkene etter meg

og jeg kommer meg hjem for mye mindre enn det egentlig skulle kosta

det er det jeg liker med taxisjåfører

at de er «snakkanes tell»

man kan prute, men det er ikke pruting, egentlig, man sier bare: «kan æ komme mæ tell kanebogen førr 150 kr?»

og så sier de «vi skal vel ordne det»

enda taksameteret runda 145 ca 4 km unna heimen

 

serotonin

fordi det er en fin greie, serotonin

rødvinen & jeg

fylla, herregud

når  ble vi så gode  venner?

jeg er full hele tida. ingen penger, men jeg er full. jeg satt på vors. det var så høy musikk at jeg putta papir inni ørene. jeg hadde håret opp, i hestehale, så derfor laga jeg så små papirbiter som mulig, så de ikke skulle være så synlige, men etterhvert tenkte jeg at det var greit å droppe det, ta ut papiret, for det begynte å bli greit, lydnivået, men jeg hadde klippa neglene og istedet for å få ut eine papirbiten dreiv jeg den lenger inn i øret. så langt inn at det gjorde litt vondt. så langt inn at jeg ikke klarte få den ut. så langt inn at jeg tenkte, jeg må på legevakta. så jeg dro på legevakta. for å få en papirbit ut av øret. ca akkurat da fyren jeg liker kom på vorset. ca. jeg bare stikker til legevakta en tur, har en papirbit i øret liksom.

så kom jeg tilbake. og vi dro ut. og jeg ble dårlig. i’m so sick, sa jeg. neida, sa han. men jeg var kjempedårlig. jeg hang på doen hele kvelden. folk banka, og jeg sa «Æ E DÅRLIG BRUK DEN ANDRE». men så åpna jeg likevel. og ei som het Hanne kom inn. Hanne, det er mitt navn. og jeg sa «æ e så dårlig» og hun sa «æ kan hjelpe dæ», og så fortalte hun om ekle ting og brakk seg over søppelbøtta med meg helt til jeg kasta opp igjen. litt på skoen, mest i søppelbøtta. og jeg sa «du e så kul!» og jeg så helt forjævlig ut, sånn som man ser ut når man er full og er så dårlig at man må kaste opp. vi åpna døra for ei anna jente etterpå, hun sa «dåkker e så fine», hun sa at Hanne var en tier, og jeg var en nier. men jeg er to år eldre, og var kjempedårlig. jeg tar den nieren til meg.

jeg tar alt.

og jeg vet.

noe er det.

dunno what.

men noe.

og jeg er full ennå.

jeg har spist to ostesmørbrød. salt. fett. jeg er full ennå.

jeg lova å være med på moro i mårra. venninna sa hun hadde vin, jeg sa jeg er game. men jeg vil aldri drikke igjen, tenker jeg. og jeg skjønner meg ikke på noen. gutter. skjønner ikke. men det er greit. det er null stress.

du ba meg gå i det byen stengte. tjue minutter senere trodde du det var jeg som kom, da døra blåste opp.

virkelig?

veien hjem

jeg går

det er så greit når lufta er frisk og klar og kald

og selv om det er natta og seint begynner jeg å gå hjem

og selv om det tar en time går jeg heller hjem enn å crashe i byen

og jeg gidder ikke gå omveiene, så jeg går ned ved Rema og fortsetter

fortsetter langs hovedveien, det er jo midt på natta, ca ingen biler nå

og selv om jeg skulle gå, hele veien hjem

så slenger jeg ut tommelen når det kjører en bil, to biler forbi

og det kommer en tredje lenger bak, så jeg gjør det på nytt, tar den ned når jeg ser det er en taxi

for taxier gir ikke haik, de tar betalt for en tur, og jeg har ingen penger, jeg har 68 kroner på kortet mitt

men jeg har ikke engang kortet med meg

så jeg får vel bare fortsette å gå, tenker jeg

og ser taxien bremse opp og rygge mot meg

og jeg åpner døra og sier «æ har ingen penga»

men jeg får sitte på likevel, de tre fyrene i taxien skal samme vei, så jeg får sitte på likevel

careface

og greia er jo at du er helt random

du er skikkelig random

og jeg vil jo bare at du skal bry deg

litt, bare