by vaarloek

jeg har hatt tre mareritt den siste uka, to ganger har jeg våkna av at kroppen så godt som hulker, midt på natta, og uroen setter seg i kroppen, små steder, bortgjemte steder, og jeg skjønner ikke hvor denne ubevisste følelsen av impending doom kommer fra, jeg kan ikke huske sist jeg hadde mareritt, og hva er det med mareritt egentlig, hvorfor fester de seg så mye sterkere enn de glade drømmene, hvorfor har vi ikke et ord for glade, lykkelige drømmer, men mareritt, det har vi et ord for, de kjipe, skumle, triste drømmene, de har vi et ord for, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal drømme om sånne ting nå, for jeg er jo lykkelig, og det er ikke noe jeg bare sier, enda det er mørketid, for nå er det mørketid, enda jeg ikke helt vet hva jeg holder på med (igjen, fremdeles), så er det greit, for jeg er fornøyd med det, akkurat nå er det nesten helt perfekt, nesten, nesten, nesten helt perfekt, og jeg gleder meg til små ting hver dag, som å gå hjem fra jobb, få lunsjpause, lese videre i Fete år, jeg gleder meg til små ting, lærer bort Bjørnen sover til de største, minste barna og de sier «en gang tell, en gang tell!», jeg ser håret mitt bli lengre og gleder meg til det har blitt så langt som jeg planla, så jeg kan klippe det, og på himmelen er det stjerner fra klokka er to, sånn ca, og jeg gleder meg til nordlyset danser der oppe også, jeg håper på en solstorm akkurat så sterk at nordlyset flammer, men ikke så sterk at jeg mister internett

første søndag i advent er akkurat over

jeg tror ikke jeg venter så mye lenger

jeg tror det er der forskjellen ligger