om å gi slipp

deter rart hvor mye man faktisk kan forandre seg

før tenkte jeg alle impulsene ihjel, jeg slo dem ned og sperra dem inne

men det er godt å ikke lenger føle at jeg må kontrollere alt jeg gjør og alle mulige konsekvenser

jeg liker å la impulsene lede meg mer

selv om impulser ikke alltid er smarte, eller gjennomtenkte

de er morsomme i det minste, som regel

og jeg lurer på om det var sånn her de andre, eller de fleste, opplevde tenårene

for det var ikke sånn jeg opplevde dem

all risiko var verdt å overvurdere, alt kunne være skummelt og uforutsigbart, det var alltid tryggest å la være, å vente, gi det litt tid, så mye tid at det ikke var noe igjen til slutt

og nå, nå er ikke risiko det samme

risiko er ikke lenger det mest sannsynlige

risiko er det som neppe skjer

risiko er det som gjør at man kjenner at livet betyr noe

for når man er redd for alt, når man trenger å ha kontroll over alt, og aller mest seg selv

så blir livet, med alle muligheter, tilbud, sjanser, med alt det gode og alt det kjipe, det blir for mye

det blir for overveldende, for stort, for vanskelig å forholde seg til

for skal man først ta et valg, MÅ det jo være det rette, og ikke bare det rette, det må være det retteste, det må være mer rett enn «rett», og for å kunne vite det må man være synsk, man må kunne spå, man må ha tilgang til planverket jorda og alt tikker etter, men det finnes jo ikke et planverk, det finnes ingen satt fremtid, og om den er satt, kan vi aldri vite det uansett, for vi kan aldri se hvordan valgene våre kunne ha endret noe, til slutt ender man kanskje bare opp der man skal uansett

følelsen av å ha kontroll er alltid falsk. ønsket om å ha kontroll gjør deg bare ulykkelig.

 

Reklame