corporateworld
av vaarloek
noen ganger føler jeg at resten av verden er en saueflokk. resten av min verden, av mitt samfunn. og media leder an. corporate media. statsmedia. det har ikke nødvendigvis så mye å si, anna enn at private aktører alltid har profitten i sikte. det folk vil ha, vet du. og folk vil ikke ha sannheta, for den er for kompleks. de vil ikke vite hvor ting kommer fra. de vil ikke se en sak fra forskjellige synsvinkler, fordi de innebærer å jobbe med hjernen, å sympatisere, å forstå, ut i fra en annens perspektiv, ut i fra noen andre enn seg selv og sine interesser.
noen ganger kjenner jeg at det koker i meg. ikke fordi barn har blitt nekta å bruke nisseluer fordi de kunne virke støtende på andre (hallo. det er tåpelig, verdt litt hoderisting og sarkastiske kommentarer, men verdt hissighet? nei, nei, nei). ikke fordi norge tar inn så mange asylsøkere at vi havner på en prosentvis topp blant «land vi liker å sammenligne oss med». ikke fordi vi må betale bompenger for å få rask framgang i veiutbygginga. ikke fordi meieriene ikke klarer å levere nok smør til butikkene.
sånne ting får det ikke til å koke. men det får andre til å koke, tydeligvis. og alt jeg tenker på da er, hvor lite har vi egentlig å klage over, om det er disse tingene folk velger å fokusere på? er norge et perfekt land? aldeles ikke. har vi funnet det perfekte samfunnssystemet? langt ifra. kan vi gjøre ting bedre, annerledes? definitivt. lever vi grusomme liv her, der vi jages for vår tro, ikke har tilgang til rent vann, leter på søppelhaugene etter mat, sender barna ut på tiggerferd for å få penger til mat, gjemmer oss for bomber og kuler og folk som vil skade oss? er det sånn vi lever i norge? trenger dette spørsmålet et retorisk svar, engang?
jeg blir så oppgitt, og jeg blir så frustrert. jeg leser Kalle Lasns bok fra 2000; Culture Jam: How To Reverse America’s Suicidal Consumer Binge – And Why We Must, og jeg nikker til det han sier, nikker til tanken om at den stadig økende diagnostiseringa og psykeliggjøringa av folk, og det økende antall depresjoner, panikkanfall, spiseforstyrrelser – psykiske diagnoser – er et resultat av at vår kultur har fjernet seg fra naturen, fjernet oss. der vi før hørte vind, bølger, bekker, fugler – der hører vi nå den evigvarende summinga fra datamaskiner, fra telefoner, fra kopimaskiner, fra biler, maskiner maskiner maskiner. jeg tror det er derfor lyden av en oppvaskmaskin er den mest avslappende lyden jeg har hørt noen maskin lage. det er som det er en bekk inni maskinen, eller kanskje mer er det som å høre lyden av havet rundt deg når du sitter i en båt, når du ror med egne hender eller lar båten gå sakte, stille over vannet.
og jeg nikker og er enig i mye av det han sier. hell, jeg har ment de samme tingene lenge, jeg har alltid ment dem, så lenge jeg kan huske. og kanskje er han mer pessimistisk enn meg, men kanskje har jeg bare latt meg selv bli mer indoktrinert, latt meg fange av dette systemet jeg ikke kan fordra.
jeg bruker kveldene til å se på kjoler på internett. på sko. jeg surfer og ser på klær, legger dem i handlekurven, men sjekker aldri ut.
jeg blir så sliten av dette samfunnet noen ganger.
jeg tror det er derfor jeg tenker så mye på luftkvalitet. på frisk luft. på havet.
og det er derfor jeg tenker så mye på alt de selger oss som er unødvendig. de selger oss skrubbemidler fulle av kjemikalier vi ikke bør puste inn, når sannheten er at alt du trenger er bakepulver, sitron, eddik. (jeg har nettopp skrubba ovnen og vasken med bare bakepulver. det funker, ro meg). de selger oss kremer og lotions fulle av unødvendige stoffer, når det man trenger er sunn mat med rett fett, og kokosolje! eller mandelolje, olivenolje. hell litt i badekaret for eksempel. du har silkehud etterpå. de selger oss klær, enda vi har nok til at vi knapt merker at noe er borte, og i alle fall ikke gidder lete etter det. de selger oss det nyeste du bare må ha – en ny mobil, enda raskere enn den forrige, enda bedre skjerm enn den forrige – som allerede faktisk var ganske så bra. de selger og de selger og de selger.
og vi kjøper. kaster penger til dem. i stedet kunne vi reist. møtt mennesker. vi kunne reist, vi kunne hjulpet mennesker. vi kunne brukt pengene på noe som betyr noe. i stedet klager vi over dyr mat og mye skatt, og bruker lønna på ipad, internett, fancy telefoner og cappucino på cappucino på cappucino.
jeg blir så hissig. og jeg blir så sint. og jeg blir så lei. jeg vil at folk skal være mer som meg. ikke fordi jeg vet alt eller har de rette svarene på noe. men jeg leter i alle fall. jeg bryr meg i det minste. jeg vet at jeg ikke har alle svarene, at jeg ikke lever etter mine egne standarder på alle punkter, at jeg ikke bryr meg nok, eller gjør nok. jeg vet i alle fall det. og jeg vet at jeg prøver, og jeg vet at jeg egentlig, egnetlig vil. noe anna enn det her.
plastleker, take-away, posemat. forbruk forbruk forbruk. kast. stress og kos deg inn i døden, med alle dagens små belønninger (en sjokolade her, en kaffe der, en ny telefon, en større tv, den fineste kjolen du har sett), fordi du fortjener det.
hvorfor vil vi leve sånn? hvorfor vil ha dette samfunnet?
jeg har forsøkt å kjøpe en ny telefon i snart to år. hver gang jeg tror jeg har bestemt meg, tenker jeg 1) er dette virkelig den beste? 2) det kommer jo snart noe bedre uansett. og 3) er jeg virkelig en person som vil bruke fem tusen på en ny telefon? en telefon? DET ER EN TELEFON ffs.
og så blir jeg usikker igjen.
og så venter jeg.
på det som måtte passe perfekt.
for vi kan ikke ha mindre enn det perfekte i dag.
det må være det beste. express yourself, just do it, have it your way. uansett hvilke behov du har, det må alltid være det aller, aller beste. det må alltid passer perfekt, til deg.
tingene som ikke er 
Den siste tiden har jeg bodd i et land som på ingen måte er sammenlignbart med Norge, uansett hvor mye vi liker å kalle oss et broderfolk. Javisst, her har de en industri Norge ikke har, de har innovative resirkuleringsordninger, billig kjøtt og en tiltro til staten som nordmenn mistet en gang på syttitallet, og som Fleksnes raljerte med på begge sider av Kjølen, men der bare ett av landene lo hjertelig.
Mer og mer har jeg sett hvor ufattelig rikt Norge er. Jeg ser en sykelønnsordning som vi tar som selvsagt, jeg ser pensjonsforsikringer og sosiale goder som det ikke er mulig å få til med mindre man har et sugerør ned i Nordsjøen, på Haltenbanken, i Barentshavet eller med gullkantede avtaler med russerne. Det er en avsindig kløft mellom sedate VG-oppslag om hvor mye mer penger nordmenn får mellom hendene i 2012, og dem som går i drabantbyer her og håper at det kommer en endring i politikken, om enn bare en bitteliten endring i de sosiale satsene, og som duknakket forteller det til storbyavisene.
Det er like store forskjeller mellom fattig og rik her som det er i Norge. Men grunnholdningen her er at enhver må klare seg selv som best man kan. Det kastes og kjøpes og forbrukes like mye her som over grensen, men med litt dårligere samvittighet.
Takk for et meget, meget godt innlegg i førjulsstria.
takk for en interessant og utfyllende kommentar! jeg har slekt som har flytta fra sverige til norge, dels fordi forholdene i sverige, Selve Sosialdemokratiet, har blitt så vanskelig og uutholdelige. og disse overskriftene: europa i krise – vi fortsetter festen!
det er kvalmende. og det er kanskje den dårlige samvittigheten jeg savner. nordmenn har, slik jeg ser det, fått en holdning om at vi «fortjener» både det ene og det andre. å vite at forholdene rett over grensa er så annerledes, vel. det burde i alle fall riste noen litt.
jeg blir litt glad når jeg leser sånn som dette, når jeg skjønner at det finnes sånne som deg, med sånne tanker alle burde ha. så blir jeg litt trist også, fordi det er jo alle de andre. det virker som de er så mange.
jeg blir glad når jeg får kommentarer som denne. da er vi jo flere :)
Uansett hva du sier, så tar du feil.
Det var IKKE bedre før. Det har det aldri vært, det kommer det aldri til å bli.
Lev med det….
uhm. hvor sier jeg at alt var bedre før? eller at det VAR bedre før? det har i så fall gått meg hus forbi. fint å komme med begrunnelser når man er syrlig i kommentarfeltet. just sayin’.
Du syter om alt som er fælt her i verden. Her og nå, i dag, ved å peke på generell samfunnstrekk som du mener er typiske for den tid vi lever i.. Ergo trekker jeg den konklusjonen at du mener at det var bedre FØR vi fikk disse samfunnstrekkene.
Jeg kan selvfølgelig ta feil. Uansett så syter du :)
tje. det er din mening. 1) nei, jeg mener ikke at det var bedre før. noen ting var det, mye var aldeles ikke bedre før. jeg ville ikke valgt bort livet mitt nå til fordel for livet i norge for hundre år siden, no way. men det må være lov til å kritisere det man ikke liker ved sin egen samtid, oui? uten at det er sutring? er all kritisering automatisk sutring? om man er misfornøyd med noe og klager på det, er det automatisk sutring? eller, nå er jo ikke syt og sutring det samme ordet, men jeg tolker de i ganske lik retning: klage unødvendig, henge seg opp i småtterier som ikke betyr noe. jeg føler ikke at det at verdenssamfunnet er fanget i en bruk-og-kast-mentalitet er småtterier, heller ikke at stress og depresjoner er en hverdagslig greie vi bare må takle. jeg syns det er ganske store ting, faktisk. det er lov å mene at noe er feil i samfunnet og med det systemet vi har skapt (og det er jo all grunn til å tro at noe er feil, all den tid ingen har klart å skape et perfekt samfunnssystem så lenge menneskene har levd), uten at det automatisk betyr at «det var bedre før».
det betyr jo bare at det er rom for forbedringer. at det kan bli bedre i framtida. og DET vil vi vel alle?
ok…. men det at ting kan bli bedre, betyr ikke at det er dårlig nå.
klart jeg kunne ha forsikra meg i øst og vest med forbehold, men hva er vitsen? jeg kan nevne en rekke ting som er fantastisk mye bedre i dag enn «før», når enn det måtte være. færre sulter. det er færre kriger. slaveriet er (i alle fall offentlig) avskaffet. vi kan lett holde kontakten over store avstander takket være internett. barnedødeligheten er lav. synker kanskje over hele kloden, for alt jeg vet. vi lever lenger. i vår del av verden i alle fall. jeg kan ikke forestille meg et liv uten popkulturell metaloop. jeg liker at jeg ikke trenger to jobber for å overleve. at jeg kan leve et behagelig liv. at vi har bedøvelse til operasjoner og tannlegebesøk. at jeg som kvinne har rett til å stemme. at jeg ikke trenger å gifte meg for å sikre meg økonomisk trygghet. at jeg ikke MÅ bli husmor. at jeg ikke blir sendt rundt på legd når jeg blir gammel og ubrukelig. veldig mye er bedre nå, enn før. men betyr det at alt er bedre nå? betyr det at vi ikke kan ha mistet noe på veien, noe vesentlig for vår lykke og vår selvforståelse? betyr det at vi har nådd toppen med dette samfunnet, som for tiden ser ut til å kollapse under vekten av «gjeld»?
det jeg «syter» over, er 1) det evige jaget etter mer profitt, mer velstand, mer ting, mer mer mer. 2) vår temmelig nyvunne distanse fra naturen. stress øker når mennesker oppholder seg og vokser opp i byer, og det setter seg i kroppen. det er en grunn til at vi føler oss oppladete etter en tur på fjellet, eller på havet, eller i skogen. vi er barn av jorda, ikke av motorer. 3) at vi, i landet som enda en gang ligger på Forbes topplassering over de beste landene i verden, velger å bruke energi på småtteri, som smørmangel, nisseluer, bompenger, skatter og avgifter som bidrar til at vi jevnt over kan ha det ganske behagelig, selv etter at vi slutter å jobbe, i stedet for å se på hva vi har å være takknemlig for. goder vi tar for gitt her, som de fleste andre mennesker i verden kan se langt etter. 4) kjøpepress, forbruksmentalitet og det stadige jaget etter ting som skal gjøre oss lykkelige. det stadige jaget etter kicks og belønning og stimuli – utenfra.
tro meg. disse tingene er ikke alt som er galt med verden i dag. ikke halvparten en gang. om du ser hva Jakob Arvola har skrevet lenger opp, ser du kanskje at Norges problemer er en god del mindre enn det vår nabo Sverige går gjennom. det er ikke bare fordi lønna er bedre i Norge at svenske ungdommer halvt emigrerer hit for å jobbe, det er fordi det knapt er jobber å få i Sverige. enda mer: gjeldskrisen i Europa, i USA. men i Norge fortsetter vi festen, som VG skreiv på forsida, inn i 2012.
og om du fremdeles mener jeg syter, vel, forgive me. hva kan jeg si. jeg er et barn av mitt folk?
Hanne, man skal lese med veldig vonde briller for å mene at du syter. Det gjør du ikke. Det er lov til å påpeke ting man ikke er fornøyd med uten at det skal bli kalt for syting – og det innlegget ditt handler om, litt dypere, er jo folk og hvordan vi har det og hva som gjør oss fornøyd eller ikke. Du er litt på samme linje som Per Arne Dahl: Vi har alt, men det er også alt vi har. (Han skrev også: «Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra?»).
Jeg syns innlegget ditt var en tankevekker og ga inspirasjon til refleksjon, selv om mye av dette er ting jeg ‘allerede’ har tenkt mye på. Keep up the good work!
takk! jeg er enig :) per arne dahl er en klok mann. og du er en klok kvinne! god jul, elisabeth!