jeg var hjemme, føltes det som

by vaarloek

helga var av typen «tidenes». fest, senjahopen, nach. tre timers søvn. oslos gater. sola. jeg har noen brannsår på fingrene fra da korka på kaffekanna falt ut og jeg fikk kaffe på meg. klokka var kanskje fire, fem, seks. neppe sju. jeg var våken og edru, hadde dancing shoes on. metaforisk. nå er jeg hjemme igjen, det er mørkt, klart; det er natt, så lenge det ikke er sommer er det alltid mørkt, men det er mørkt, det er såvidt snø på marka, det er mørketid og det er nesten jul. alt føles så annerledes når man har flytta på seg. i mørket er det nesten lunt, det er som å komme inn under et teppe. når jeg var sørafor om sommeren og det ble mørkt mens det er varmt, tenkte jeg at jeg satt inne, at himmelen er et tak, at mørket var et teppe. det var som om mørket bar varme i seg. som om det var noe jeg kunne ta og føle på. og nå er det sånn med vintermørket også. når jeg ser ut tenker jeg at det er lunt, selv om det er kaldt. det er noe å krype inn i. noe å gjemme seg i.

men jeg trenger ikke gå i dvale. jeg vil ikke gå i dvale. jeg trenger ikke å gjemme meg. det er ingenting å være redd for. det er ingenting å frykte. det er bare vinteren. den er her, så er den plutselig over.

og nå skal jeg sove.