11012012

by vaarloek

det er kveld, egentlig natt, jeg sitter i ei leilighet i byen og her bor jeg nå, jeg og venninna, men akkurat nå jeg og en kattepus, for venninna og familien skal på tur, og jeg er kattepasser, sånn som jeg var i to uker i desember i 2010, og nå er det 2012, jeg lærer meg å kjøre bil, jeg har blitt kompis med ungene, lært dem å vente på tur i akebakken og lest høyt for dem om sola, og når unger hører noe spennende, noe lærerikt, og de får det uttrykket og blir stille, da føler jeg meg litt nyttig, da føler jeg at alt det rare jeg vet og husker har en relevans, og når unger spør «koffør det?» svarer jeg alltid, for jeg spurte alltid «koffør det?» og jeg spør fremdeles «koffør e det sånn?» og jeg skjønner ikke helt at ikke alle andre også lurer på ting, at ikke de også spør hverandre «men koffør e det sånn egentlig?», for jeg har aldri slutta