Hanne Hukkelberg:

min kuleste navnesøster

god natt/dag

det snør ute. vinteren kom i februar. det tok si tid, men nå snør det. hele tida snør det, og så holder det opp ei stund, og så snør det igjen. da vi kjørte hjem fra jobb var havet grønt. jeg prøvde å ta et bilde. det ble ikke så bra.  og et kvarter seinere var lufta tjukk av snø. nå er det et kvarter etter det igjen,  jeg kan se gangsåstoppen, igjen. jeg var på nattevakt. så 500 Days of Summer. Zooey Deschanel så ut som ei gammel venninne av meg. prøvde å se filmen med «manic pixie dream girl» i bakhodet. fikk det ikke til å stemme helt. det var ikke så tydelig som jeg hadde forventa i alle fall. en kvinnelig, litt quirky karakter som eksisterer sånn ca kun for å få den litt fortapte helten på rett spor igjen. oppdage livet og alt som er fantastisk liksom. men jeg vet ikke. man kan sikkert si mye om 500 Days of Summer og den mannlige protagonisten vs kvinnene. helt sikkert. after Summer comes Autumn, liksom. men det gidder jeg ikke. jeg har vært på nattevakt. klokka er (ti over) halv ni. god natt/dag.

Reklame

for lenge siden

jeg savner å ha silkeglatt hud og blankpolert hår

jeg er lei av å fryse

nightmusic

jeg liker grimes

nummer 2

2. Berätta om staden du kommer ifrån

nordmenn er opptatt av sånt. hvor kommer du fra? hvor kommer du egentlig fra? kanskje tenker vi at stedet man kommer fra sier noe om hvem man er som person. kanskje tenker vi at det gir oss info om hverandre som på sett og vis fyller ut noen brikker, setter personen inn i en større kontekst. men noen ganger kommer man ikke fra ett sted. noen ganger kommer man fra flere. jeg er fra flere steder. to, i alle fall. jeg er fra Bjarkøy: en bitteliten øykommune i Sør-Troms som snart slutter å eksistere. jeg bodde de første åtte åra mine i et bittelite hus på et forblåst lite nes øst på øya. Austnes, het det. huset vårt var gult, rommene var små. det er de fremdeles. og veggene, de er fremdeles gule. men det lekker fra taket. sylla er gåen. det må fikses. det gjør meg trist. men jeg er fra Bjarkøy. om sommeren var vi med og hesjet høy. da naboen sine sauer fikk de første lammene ga jeg og venninna dem navn. vi samla rustne gjenstander nede i fjæra og dro de med oss opp i til et lite berg, der vi laga museum. vi laga utstilling, inviterte familier og naboer på åpning av «Bjarkøy gjennom tusen år», med nystekte vafler. jeg sprang ofte ned til fjæra. ble venn med steinene som bygger opp fergeleiet.  bygde molo. kasta flyndre. vi gikk gjennom skogen, fulgte Nordveien mot Horsevika. lekte med bunkersene. følte oss frie. da vi flytta til Harstad tok jeg bilder av dukkehuset mitt så jeg skulle huske hvordan det så ut. da jeg var femten, seksten, søtten dro jeg tilbake for å feste. «har du blitt så stor?» sa folk. sånn som jeg sier nå. og jeg er fra Harstad: en middels stor/liten norsk kystby. en by på toppen av Hinnøya, Norges største øy. en gang på nittitallet var byen kjent som Nord-Norges grafittihovedstad. nå er de fleste piecene fra den tida gjemt under lag med eksos, maling eller slitt vekk av sola. eller revet med bygninga de var malt på. bygd opp på skipsverft og sildefiske, hjembyen til Festspillene i Nord-Norge, byen som ikke blei bomba sønder og sammen av tyskerne (det var Narvik). da jeg flytta hit måtte jeg lære meg å sovne til lyden av biler, passe meg for elgen og låse dørene om kvelden. det tok mange år før jeg sa jeg var fra Harstad. nå sier jeg det. nå bor jeg her. skylder på den friske lufta og fjellene. for det er frisk luft her, og det er fjell. og hav. saltvannslukt, måseskrik; lyden av nord. og det er der jeg kommer fra.

nord.

some die young

laleh pourkarim

fy fader så bra du er

(sia den fine musikkvideoen til «some die young» ikke ville være her, bare på youtube, får det gå med live-versjonen fra skavlan. men det går jo, altså. det gjør jo det.)

nummer 1

namra begynte på en greie, oppfordra av nadja

og jeg tenkte

why not

jeg trenger et prosjekt til, litt inspirasjon, en liste

eller en utfordring

1. berätta om dig själv

da jeg var lita var jeg hun med det lure smilet og det tjukke håret. noen ganger spurte folk om jeg var utenlandsk. etterhvert gikk jeg inn for å skaffe meg minoritetsvenner, aller helst lave, så jeg og mine 154,5 centimeter ikke skulle føle oss som et miniatyrmenneske. det har jeg slækka på nå. jeg er hypokonder, og tror som regel at det feiler meg noe skummelt og alvorlig. en dag kommer jeg sikkert til å dø av det, noe skummelt og alvorlig, men foreløpig har jeg bare astma og mild til moderat angst. eller adhd, det trodde psykologen. men kanskje er jeg bare født med en ekstra sterk utgave av «distré». klisterhjerne og rotehode kombinert – ekstraordinær utgave. jeg er Hanne. jeg er 26 år. jeg er fra nord-norge. jeg bor i nord-norge. jeg liker å skrive med små bokstaver, ikke for å være søt, men fordi det koster meg færre tastetrykk. og så ser det pent ut. det flyter liksom bortover skjermen uten noen harde pauser, uten stopp. når jeg skriver for hand bruker jeg store bokstaver etter punktum, og ellers der de skal være, med mindre jeg går for en eller anna effekt (artsy).  jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir større, men jeg vet hva jeg ikke skal bli. hva jeg ikke skal bli i avkorta og tilfeldig versjon: politi, advokat, økonom, proff idrettsutøver, danser (bummer), sosiale medier-ekspert, elektriker og tannlegesekretær. da jeg var lita ville jeg bli journalist (fordi jeg hadde forsett meg på Superman og ville være badass som Lois Lane), da jeg var mindre ville jeg bli frisør (fordi mamma var det), og da jeg var enda mindre enn det ville jeg bli binders (fordi ?). innimellom ville jeg også bli «dinseranna» og «voksen kunstner.» nå vil jeg bare bli lykkelig.

lille bolla bølla

one thing lead to another, og plutselig satt jeg og leste på wiki-sida om Jack Berntsen

og da jeg leste «Lille Bolla Bølla» begynte en latterkrampe å forme seg innvendig

så jeg satt her, alene, og hadde latterkrampe

jeg vil ikke analyseres, bare dele barndomsminner: